Kapitel 33 – Vi flytter, jeg begynner på realskolen og får problemer med tyskfaget.

Vi har flyttet fra gården hos Johan og Gunhild på Lensberg og inn i vårt eget hus i Ellingsvei på Langerød, det huset mor og far har fått bygget. Året var 1962. Jeg var femten år og hadde begynt på realskolen. Vi sto rett foran den store reformen der linjedelt ungdomsskole skulle overta etter mange år med realskole. Vår klasse var den siste realskoleklassen i Sem kommune, og det var stor mangel på skolelokaler og lærere.

Mattelæreren og norsklæreren kom rett fra gymnaset, og tysklæreren hadde gått et sommerkurs i tysk. Kommunen leide klasserom på Eik barneskole rett ved Eik Lærerskole og nær Frodekollen der jeg noen år tidligere hoppet på ski.

Tysklæreren hadde alltid en linjal i hånden. Denne brukte hun til å gi oss et rapp over fingrene når vi ikke fulgte med. Mine fingre sto godt imot siden jeg var vant til fingervondt fra kassefabrikken.

Etter noen måneder var den nye skolen klar, og vi flyttet dit. Resultatene til juletentamen var akseptable, bortsett fra i tysk. Der viste klassen åtti prosent stryk. Dette medførte stor oppstandelse blant foreldrene. En av dem skrev i avisene, men ingen gjorde noe konkret. Sikkert på grunn av respekt for skoleøvrigheten.

En morgen før oppstilling utenfor skolen ble vår klasse enige om opprør. Dette var realskole, og vi var nødt til å ha gode karakterer for å komme videre til høyere skoler. En av foreldrene hadde igjen vært i avisspaltene, og vi brukte dette som begrunnelse for revolten.

Første time var en tysktime, og tysklæreren med sommerkurset i tysk, kom ut for å hente oss inn. Vi sto i geledd utenfor skolebygningen slik vi brukte å gjøre. Hun stilte seg opp foran oss, snudde seg mot inngangsdøren og marsjerte mot den med forventningen om at vi skulle følge etter, men vi marsjerte ikke etter. Da hun åpnet inngangsdøren, registrerte hun at hun var alene. Vanligvis var vi to meter bak. Hun kalte på oss, men vi sto stille. Vi hadde bestemt oss for å ikke si noe, bare stå stille. Til slutt gikk hun mot lærerfløyen og forsvant inn den døren. Etter en stund kom rektor ut og spurte oss om hva problemet var. Vi svarte i kor: ”Åtti prosent stryk går ikke”. Han argumenterte, men vi hadde sagt vårt og var tause. Etter en stund gikk han tilbake til kontoret sitt, og etter ytterligere en god stund kom tysklæreren ut. Hun så ikke på oss, men gikk rett til bilen sin; en tysk Volkswagen boble. Vi så henne aldri igjen.

Rektor kom på nytt ut og ledet oss til klasserommet vårt. Denne timen hadde vi ham i tysk, men noen dager senere ankom vår nye tysklærer fra Drammen. Han var opprinnelig fra Tyskland og både snakket og oppførte seg som de tyske offiserene vi har sett i krigsfilmer. Vi fikk beskjed om hvordan vi skulle oppføre oss; ingen innvendinger eller unødvendige spørsmål. Et avvik betydde ut på gangen. To avvik resulterte i en dags utvisning. Tre avvik ga tre dagers utvisning. Maksimal innsats og støtteundervisning om kvelden ved de nærmeste barneskolene kom i tillegg. Programmet var tøft, men vi elsket det. Tysk ble blant mine favorittfag.

Jeg husker spesielt forholdet mellom tysklæreren og en av klassekameratene. Kurt het han, et ganske vanlig navn i Tyskland, og av en eller annen grunn fokuserte tysklæreren på ham som kanskje ikke alltid fulgte like godt med slik læreren ønsket eller fordi navnet var så tysk. I de tilfellene husker jeg lærerens halvomvending, svært militært, og så kom det gutturale utbruddet «DU KURT!».

Mange år senere møtte jeg den samme Kurt i DNB i Sandefjord. Jeg kunne ikke dy meg og støtte ut like gutturalt tysk som jeg husket «DU KURT». Han syntes visst ikke det var spesielt morsomt.

Kjelle skole