Kapitel 31 – Kino, business og barneturnstevne.

Kapitel 31 – Kino, business og barneturnstevne.

«Lokalet» på Sem het Seheim og var som bygdelokaler flest. Helt foran var scenen der lerretet ble rullet ned når det var kino. På gulvet nedenfor var det benkerader der vi satt. Alle filmene kom i minst to ruller, og når den ene rullen var sett, måtte den spoles tilbake før vi kunne se den neste. Dette betydde pause og business-time for «Bakern» og Hille. De hadde med seg bunker med Donald Duck og andre serieblader som de leide ut.

Begge to hadde nok et utpreget kremmerinstinkt. Som voksen ble «Bakern» storprodusent av brød og pizza og «Hille» ble pølseselger på messer med egen pølsebuss. Han var også noen år til sjøs, og jeg traff ham igjen i Sør-Afrika, men det var før han ble pølseselger.

«Bakern» var veldig rask og god til å løpe seksti meter. Jeg konkurrerte en gang med ham i et skolemesterskap. Selv om jeg var ett år eldre, vant han med to tiendedels sekunder. Gymnastikklærer’n sa at det var fordi han hadde piggsko, men han hadde samtidig oppdaget at jeg var hurtig på korte distanser, noe som medførte at han ville ha meg med til å sparke fotball. Denne karrieren ble imidlertid avsluttet etter omtrent fem minutter.

  • «Makan til manglende fotballforståelse, har jeg ikke sett»,sa læreren.

Lokalet Seheim ble også brukt til turn som var obligatorisk for mange av oss. Turnåret endte hver vår med Det Østlandske Barneturnstevne i mai eller juni. Vi reiste til en av nabobyene for oppvisning. Denne begivenheten var stor, større enn syttende mai. Jeg husker at vi hadde oppvisning i Larvik, Sandefjord, Tønsberg og Holmestrand.

Det året vi skulle til Holmestrand, som var lengst unna, ble alle turnerne fraktet med tog som startet i Larvik der Larvik-turnerne kom på. Neste stopp var i Sandefjord der Sandefjord-turnene kom på, og slik fortsatte toget til Stokke og deretter til Sem der vi kom på og til sist Tønsberg der Tønsberg-turnerne kom på. Nå glemte jeg visst Horten. Turnerne fra Horten kom på Skoppum jernbanestasjon. Toget var fylt med skrålende unger som alle prøvde å gjøre seg mer bemerket enn de andre.

På Holmestrand jernbanestasjon var det oppstilling og avmarsj til idrettsbanen på toppen av fjellet over byen. Veien opp til idrettsbanen var lang, men det var dette vi hadde sett frem til hele vinteren og marsjen gikk som en lek mens vi sang: «Singelingelingeling her kommer vi, Sem IF det er vi og det er vi, frem, frem, fremad med sang, kom og bli med alle mann». Vi brukte ordet «mann», selv om det var like mye jenter.

På idrettsbanen var det felles turnoppvisning, pyramider og oppvisning fra de beste turnene. Deretter var det utdeling av sløyfer og merker av bronse, sølv og gull. Det største var «gullmerke med krans» til dem som hadde vært med på syv barneturnstevner. Jeg gikk i syvende klasse da jeg svært stolt mottok mitt «gull med krans».

Hvor betydningsfullt dette turnstevnet var, handler disse to små historiene om:

Far var regnskapsfører og veldig bestemt når det gjaldt min håndtering av penger. Et år hadde jeg sløst bort pengene som jeg hadde tjent på fjøsstellet, slik at jeg ikke hadde noe igjen da det var en knapp uke til turnstevnet. Altså ingen penger til iskrem og brus. Å spørre far, var nytteløst, men jeg hadde et godt forhold til onkel Arne som hadde utstyrsbutikk i Tønsberg, så en ettermiddag tok jeg bussen inn til byen og spurte om å få låne penger av ham. Jeg visste på forhånd at svaret ville bli ja, og det ble det. Lånet ble tilbakebetalt bare en måned seinere selv om han ikke ville ha dem tilbake.

Et par år seinere, da jeg spikret kasser hos Glenne Trevarefabrikk, traff hammeren fingeren min i stedet for spikeren, noe som medførte at blodårene i fingeren ble knust, slik at fingertuppen fylte seg med blod. Den natta som var natta før turnstevnet, var slitsom, men jeg måtte jo være klar for stevnet. Fingeren verket, og jeg ynket meg så høyt at far våknet. Vi lå alle sammen, mor, far, broren min og jeg, i samme soverom i leiligheten på Lensberg siden det bare var ett soverom der. Far hentet tapetkniven sin fra verktøykassa, la fingeren min på ei plate og skar skrått gjennom neglen til blodet begynte å renne. «Nå kan du bare bikke på neglen når det sprenger», sa han, «så tømmer fingeren seg for blod, og da gjør det ikke vondt, for det er blodet som sprenger». Resten av natta sov jeg helt til jeg ble vekket for å kle meg til turnstevnet. Da jeg viste fingeren til kameratene som også jobbet på kassefabrikken, mente de at far kunne få fast jobb som fingerskjærer hver gang en eller annen av oss traff fingeren i stedet for spikeren, noe som skjedde hver uke med en eller annen av oss.

2019 10 06 - barneturnstevnet

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized og merket med , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s