Kapitel 80 – En pike i hver havn. KNM Horten Den Norske Marine 1968 – 1969

Onsdag 28. februar 2018 – dagsrapport fra Gran Canaria.

 

Været her nede i Playa del Inglés

varierer fortsatt kraftig. Varmen har vi fått, men sammen med den har det kommet både sterk vind og mye regn, noe som går ut over turistreisene. Mange landinger er innstilt og ryktene om dårlig vær sprer seg ut i Europa, noe som igjen kan gi negative resultater for turistindustrien.

Agnes Nærland Viljugrein

er en av de mange unge spaltistene som mener at staten må fjerne fordelene for de eldre for å bruke de samme pengene på de yngre. Hennes begrunnelse er at hennes stefar er en såkalt holden mann. Jeg har lagt ut følgende svar:

 

 

Kapitel 80 – En pike i hver havn.

KNM Horten

Den Norske Marine 1968 – 1969

 

Dette hendte i april 1969:

  • Thor Heyerdahls papyrusbåt Ra som skal føre ham og seks andre over Atlanterhavet fra Marokko til Amerika blir brakt fra byggeplassen ved Cairo til Alexandria.

 

En ettermiddag i samme måned seilte vi inn til Alta der kronprinsparet gikk i land, og endelig kunne vi vandre fritt ute på dekket.

«Det var kronprinsessen som ville at vi ikke skulle være synlig!»

Det var en av signalgastene som hadde hørt dette på broa og formidlet det videre til oss andre i radiorommet.

«Dårlig gjort!», utbrøt en annen. «Kronprinsen ville nok ikke gjort det sånn».

Alle hadde meninger. Noen var morske, mens andre var monarkister på sin hals.

Alta var høgskolesenteret i Finnmark, og det krydde av studenter. Det var dans hver kveld, og vi følte oss som rovfisker i forhold til en stim av småfisk. Jentene var dansevillige småfisker, og vi var rovfiskene. Livet var fantastisk.

Klokken elleve måtte de fleste av våre medgaster forlate oss. De måtte være om bord senest klokka tolv, mens vi som hadde krone på skulderen og jakkeermet og var ledende menige ikke behøvde være på plass før klokken syv om morgenen.

Det ble mye bedre plass på dansegulvet, mens jentene var like mange. Vi følte oss som konger og livet var bare topp.

Plutselig blinket lysene. Ikke bare en, men mange ganger. Klokka var ett og serveringen stengte. Festen nærmet seg slutten. Klokka to skulle dørene lukkes. Hun jeg danset med, sa at hun måtte hjem, og jeg som var godt oppdratt, tilbød meg å passe på at hun kom vel i hus.

«Er det langt å gå?»

«Neida, bare et par tre kaffekok».

Jeg hadde aldri hørt om denne tidsbetegnelsen og tenkte at ett kaffekok var vel bare den tiden det tok å koke en kopp kaffe.

«Å, ikke mer. Da følger jeg deg hjem».

Jeg sa «ha det» til dem som satt ved det samme bordet.  De blunket til meg og tenkte vel sitt da jeg holdt frem jakka hennes slik alle kavalerer var forventet å skulle gjøre.

Alt var hvitt utenfor. Snøen lå fortsatt, selv om det nærmet seg våren. Hun pekte ut veien der vi skulle gå og fortalte at hun bodde et lite stykke utenfor byen. Vi pratet mens vi gikk. Det ble stadig færre hus å se.

Jeg så på klokka. Den var nesten tre, og jeg begynte å bli urolig. Det å komme om bord for sent, kunne bety at jeg kunne bli refset og miste krona på armen og statusen som ledende menig. Det skulle ofte ikke mer til.

«Er det langt igjen?»

«Neida», svarte hun.

«Like langt som vi har gått nå?»

 «Litt lenger», repliserte hun.

Jeg begynte å få bange anelser.

«Hvor langt er egentlig ett kaffekok?»

«Å, vi har vel snart gått ett», kom det fra henne. «Begynner du å bli trett?»

«Neida, men jeg må være om bord igjen før klokken sju».

Hun stoppet og så på meg:

«Da er det kanskje best at du snur nå. Vi har et par kaffekok igjen!»

Jeg sveipet naturen rundt oss med blikket. Flate vidder med snø. Hvor i all verden bodde hun hen?

Jeg smilte litt fårete. Hun kunne jo ikke gå alene. Her, langt ute på vidda. Oppdragelsen hjemmefra presset på, men marinens bestemmelser veide tyngst. Jeg måtte være om bord klokka syv.

«Jeg har gjort det før!»

«Hva da?»

«Gått hjem alene, vel. Hva trodde du?», smilte hun skjelmsk.

«Å ja. Jeg forstår».

«Forstår hva?», flørtet hun med blikket.

Jeg tenkte og tenkte. Visste ikke helt hva jeg skulle gjøre.

«Du, jeg tror jeg må snu, jeg har lang arbeidsdag i morgen og må være om bord før klokka sju».

Hun smilte fortsatt og ga meg en klem.

«Skynd deg hjem da. Jeg mener det. Jeg har gått her før».

«OK da, kanskje vi sees igjen? Jeg tror vi blir liggende noen dager til».

«Det gjør vi sikkert. Ha det!»

Jeg klemte henne igjen. Snudde meg og gikk tilbake mot Alta.

Jeg så henne aldri igjen, men sånn var det å være marinegast. En pike i hver havn, tenkte jeg. Jeg smilte for meg selv mens jeg gikk.

2017 10 21 

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s