Kapitel 79 – «Ja Deres Majestet, nei jeg mener Nei Deres Majestet. Jeg mener . . .» Kronprinsparet kommer om bord (april 1969). KNM Horten. Den Norske Marine 1968 – 1969.

Tirsdag 27. februar 2018 – dagsrapport fra Gran Canaria.

Været er alltid et interessant tema. Da vi bodde i Ramnes startet alle samtaler med kommentarer om været. Kanskje ikke så merkelig siden Ramnes var en landbrukskommune der alt dreide om innhøstingsresultatene. For mye regn var galt, for lite regn var galt, for kaldt var galt og for varmt var galt. Innsiktingen mot det helt ideelle været sto i fokus for bøndene og dermed for alle innbyggerne. De som ikke var i stand til å snakke om været, både lenge og vel, hadde ingen lang fremtid i Ramnes. Dette preget også oss ungdommer. Vi var jo, de fleste av oss, medlemmer i landbruksklubben 4H, og mange måtte også bidra i landbruket, spesielt under onnene.

Her på Gran Canaria er det også fokus på været. «Er det varmt nok til å gå i shorts?», «tror du det blåser nede på playaen?» eller «fy så kaldt det er i dag, det er jo bare tjue grader!» Vi snakker aldri om kulde eller varmegrader, bare grader. Det er jo en selvfølge at det er varmegrader. Samtidig følger vi med temperaturene der hjemme og gruer oss litt til at vi om tre uker skal hjem og fryse, men gleder oss samtidig til å treffe familie og venner. For oss er det bare tre uker igjen av vinteroppholdet, men da er forhåpentligvis de lave temperaturene en saga blott.

 

Kapitel 79 – «Ja Deres Majestet, nei jeg mener Nei Deres Majestet. Jeg mener . . .»

Kronprinsparet kommer om bord (april 1969)

KNM Horten

Den Norske Marine 1968 – 1969

 

I 1969 skjedde dette:

  • Frankrikes president Charles de Gaulle går av som president etter ti år i embetet.
  • Sirhan Sirhan ble funnet skyldig i drapet på Robert F. Kennedy
  • Lov om grunnskolen og den videregående opplæringen trer i kraft. Grunnskolen blir 9-årig

På samme tid legger vi Narvik og vinterfestuka bak oss og setter kursen nordover for å teste Sovjetunionens reaksjonstid. Dette går ut på stadig å nærme oss deres territorialgrense. Over oss har vi fly som måler tiden som går før vi blir avskåret av sovjetiske båter eller fly. Denne aktiviteten holder vi gående et par uker før vi får beskjed om at vi skal plukke opp kronprinsparet i Skibotn i Storfjord for å frakte dem til Alta.

Sonja og Harald som hadde giftet seg året før, nærmere angitt 29. august, var på sin første Norgesturné og reiste rundt i Finnmark for å bli hilst av folket. Jeg tror kanskje at de fortsatt husker denne begivenhetsrike turen med KNM HORTEN som i stor grad var bemannet av gaster som snart skulle dimitteres og derfor hadde begynt å slappe av.

Det var en stor delegasjon som kom om bord i Skibotn. Fra medieverdenen kom fotografen Bjørn Glorvigen fra billedbladet NÅ og en kvinnelig journalist som jeg ikke husker navnet på, men jeg mener at hun hadde en spesielt spiss nese og at hun stadig skrev om kronprinsparet.

Den dagen da de sto på kaia, var det kuldegrader og glatt, fordi snøen ble påvirket av fuktigheten fra sjøen.

Om bord hos oss hadde det vært store forberedelser de siste to ukene før de kom. Det måtte blant annet skaffes en trompetist som kunne blåse en kongelig fanfare, og denne kunnskapen fant offiserene hos en som hadde spilt i musikkorps da han gikk på skolen. Det var nok flere som innehadde denne kunnskapen, men betingelsen var at de som skulle fronte kronprinsparet måtte være urefset, og av dem var det få om bord på KNM HORTEN.

Offiserene måtte også finne ut hvem som skulle stille i en tolvmannsgarde som kronprinsen kunne inspisere. Her var også betingelsen at alle måtte være urefset. Derfor fant de til slutt frem til meg, enda jeg egentlig var for lav i forhold til de andre og dessuten ikke var trent til slike ting.

Men tilbake til da kronprinsparet sto på kaia i Skibotn. Jeg sto akterut ved rekka og bak en ventil, slik at ingen i mottakelseskomitéen skulle se meg. Vi hadde nemlig fått advarsel om at vi ikke skulle være synlige for hedersgjestene.

Landgangen fra dekket og ned til kaia var dekket med skipets røde løper. Jeg ser fortsatt for meg kronprinsparet som sto der landgangen møtte kaia sammen med en av skipets adjutanter og to av deres oppassere. Oppe på dekket, rett ved der landgangen var festet til båten, sto vår kjære utplukkede trompetist som kanskje aldri hadde spilt trompet i slik kulde eller ikke husket hvordan det var å spille i kuldegrader. Den røde løperen, på sin side, hadde ligget på landgangen en god stund og det hadde antageligvis dannet seg en tynn ishinne under den, slik at den ikke lå så fast som den burde.

Idet kronprinsen satte først det ene benet og så det andre benet på den røde løperen, begynte den å gli. Hans Kongelige Majestet tok noen raske skritt forover, mens underlaget sklei bakover, raskere enn beina, men han klarte i siste liten å få tak i tauverket som fungerte som rekke på landgangen. Dermed slapp han å få blodig nese.

Samtidig som alt dette skjedde, løftet vår kjære trompetist sitt blåseinstrument mot himmelen, presset munnstykket mot leppene, og dermed frøs disse to delene sammen. Ut fra den store åpningen i blåseinstrumentet hørte vi noen gurglende lyder som ikke lignet på noen fanfare jeg hadde hørt tidligere, men han viste stor tapperhet og ble stående slik helt til kronprinsen med følge hadde kommet om bord og inn i varmen.

Trompetisten og kvartermesteren trakk seg deretter raskt inn gjennom en annen dør, trompetisten med blåseinstrumentets munnstykke fortsatt festet til leppene sine og kvartermesteren med et oppsperret blikk i et rødflammet ansikt.

«Oppstilling. Garde. Gi akt».

Det var nestkommanderende stemme som hjallet over oss der vi tolv i skipets garde sto klar helt akterut, der det blåste som verst. Vi hadde fått beskjed om å stille i våre beste uniformer, med gevær. Mange av oss hadde ikke tatt i noe slikt siden rekruttskolen, så dette var uten trening eller annen forberedelse. Geværet var tungt der det hang mot skuldrene våre med løpene pekende i været, og vinden var ubehagelig sterk. Den kom fra den siden der den høyeste av oss sto. Jeg var den nest laveste og kjente at den rev og slet i geværet der jeg sto nest ytterst på babord side. Endelig kom kronprinsen. Vi hadde fått beskjed om at vi ikke fikk lov til å si noe annet enn «JA, DERES MAJESTET» eller «NEI, DERES MAJESTET», og i begynnelsen gikk det fint. Kronprinsen sa ingen ting, bare stanset ved hver enkelt av oss og inspiserte, men da han var noe over midtveis stilte han det vanskelige spørsmålet.

«Hvordan trives du, soldat?»

Jeg tenkte umiddelbart: «Hva svarer han nå?», men det var stille og kronprinsen bare sto og så, men så kom det:

«Ja Deres Majestet, nei jeg mener Nei Deres Majestet. Jeg mener . . .»

Min sidemann til høyre for meg, klarte ikke å holde seg. Jeg følte at latteren hans presset seg på. Hele mannen ristet av undertrykt latter. Han mistet kontrollen over geværet som sakte veltet over mot mitt, men like før det ramlet over meg, tok han et skritt sidelengs mot meg og dultet til armen min, den armen som holdt geværet mot skulderen. Jeg klarte så vidt å holde igjen, men han som sto ytterst var ikke så heldig. Jeg var 173 centimeter høy, mens han var knappe 165 centimeter med et like stort og tungt gevær. Han snudde hodet mot meg, så forskrekket på geværet som var i ferd med å komme mot hans, og dermed skjedde det som ikke måtte skje. Smellet av en tung mauser som traff dekket fra halvannen meters høyde, hørtes godt. Alle snudde seg omgående mot ulykkesstedet. Nestkommanderende og kronprinsen også.

Ingen av oss stilte mer i garde, men så skulle vi snart dimitteres. Så da så.

Resten av turen gikk som den skulle. Selv om vi hadde fått beskjed om å holde oss under dekk, fant vi ut at vi kunne oppholde oss på dekket helt akterut, uten å bli sett fra broen. Naturen rundt oss var et fantastisk skue. Vi ble fulgt av kanonbåter og torpedobåter, mens ubåtene som vi var moderskip for, måtte klare seg alene uten støtte.

2017 10 21 

 

 

 

 

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s