Kapitel 81 – Vi så for oss eksotiske samejenter. KNM Horten. Den Norske Marine 1968 – 1969

Fredag 2. mars 2018 – dagsrapport fra Gran Canaria.

Været er en forunderlig greie. Før var det slik at folk valfartet fra Las Palmas til her sør på øya, fordi det var mye bedre vær her. Nå er det ikke slik. Las Palmas har sol og varme, mens vi må tåle skyer, vind og regn, så i går besøkte vi våre venner Ingrid og Arvid i Las Palmas. Vi forlot et overskyet og vindfullt Playa del Inglés og kom til et varmt og solrikt Las Palmas i nord. Ok, det var noe vind, men langt fra den sterke vi har her nede i sør.

Lunsj på møtestedet Hotel Madrid i den gamle bydelen var avtalt på forhånd etterfulgt av buss til Las Canteras der vi ble sittende for å nyte solen og den gode samtalen inntil dagen var nær ved å gå over til kveld, en kveld som ble avsluttet med biffmiddag i en argentinsk restaurant inntil vi ble fulgt tilbake til bussholdeplassen under Catalinaparken. En svært vellykket dag. Takk til Ingrid og Arvid.

Kvelden før tilbragte vi i selskap med våre venner, Ragnhild, Erik og Rein fra Nesodden på «Tre Hjärtan» i San Agustin. Også en hyggelig kveld, og om noen få dager får vi besøk av Bente og Erik som skal bo hos oss en uke. Så «dagan går» her nede.

 

Kapitel 81 – Velferdstur til Kautokeino

KNM Horten

Den Norske Marine 1968 – 1969

 

Dette hendte i 1969:

  • Klokken 21.17.42 norsk tid søndag 20.juli 1969 satte månelandingsfartøyet Eagle fra Apollo 11 seg forsiktig ned på månens overflate. Mennesker hadde for første gang landet på et annet himmellegeme.

Tre måneder tidligere og noen dager før vi skulle forlate Alta kom det forespørsel fra velferdsoffiseren om det var interesse for en tur til Kautokeino. Mange av oss ble opprømte over et slikt tilbud. Ingen hadde noe forhold til dem som bodde på vidda innenfor Alta. Vi visste at Kautokeino var samisk, og de eneste samene jeg hadde sett var på en tur nordover til Trøndelag da vi besøkte en samisk utstillingsleir et eller annet sted på veien.

Vi så for oss eksotiske samejenter som kom strømmende mot oss når vi ankom. Kautokeino var et sted langt utenfor våre erfaringsområder, og ingen ville på forhånd gi oss et bilde av hvordan det var der inne.

Før vi reiste ble vi informert om samenes tradisjoner og anmodet om å vise respekt for deres private områder.

Bussen var full, og vi benyttet samme veien som jeg hadde brukt få dager tidligere da jeg fulgte min dansepartner et stykke på vei. Vi kom til stedet der jeg hadde snudd og gått tilbake til båten, og derfra skulle det bare være et par kaffekok videre til der hun bodde. Jeg søkte med blikket etter hus, men uansett hvor godt jeg søkte, så jeg ingen bebyggelse. Jeg snudde meg mot sidemannen min som også hadde sett etter mulige bosteder.

«Ikke noe hus på min side!»

 Hun måtte ha vært ei hulder som hadde forsvunnet ut i intet, og etter hvert som jeg tenkte og så henne for meg, så ble hun vakrere og vakrere for mitt indre blikk.

«Sånn må det ha vært», tenkte jeg.

Kautokeino neste.

Det var med forbauselse vi gikk ut av bussen utenfor hotellet. Vi så et stort hus. Det var hotellet. Vi så noen få småhus spredt rundt omkring og oppe i høyden et merkelig hus.

«Det må være han tyske sølvsmeden som har slått seg ned her oppe», sier jeg til han jeg går sammen med. «Han lager visst sølvsmykker til samenes folkedrakter».

Vi gikk dit, så på noen smykker, snakket med ei ung jente som jobbet der og gikk videre. Vi trasket formålsløst rundt. Jeg ble stadig mer skuffet. Det jeg så harmonerte ikke med det jeg hadde forventet. Ikke et menneske å se.

«Hei, se der!»

Det var en av våre kolleger som ropte slik at alle snudde seg i den retningen han pekte. Vi så et par skikkelser som forsvant hurtig inn i et hus.

«De er visst redde for oss?» undret en annen seg.

«Hvorfor det?», svarer en tredje. «Vi er da ikke farlige hæ, hæ, hæ».

Jeg tenkte at det ikke var så rart. En femti seters buss full av uniformerte og støyende ungdommer. Vi var jo flere enn dem som bodde i de få husene her. De måtte jo føle seg helt overkjørte.

To av oss gikk en tur for oss selv. Vi hadde funnet ut at vi muligens forstyrret idyllen her ute på vidda.

«Hvordan ville du likt at en haug likt kledde mennesker hadde travet inn på dine fredelige enemerker?»

«Og det er sikkert ikke bare oss som kommer hit på denne måten».

Vi gikk sakte nedover gata eller veien der husene lå spredt utover, akkurat som om de hadde blitt drysset ut av et fly.

Stemningen i bussen var mye roligere på returen.

2017 10 21

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s