Kapitel 47 – Krigsfarvann var ikke upopulært i perioden 1966 til 1968 (mandag, 11. desember 2017)

Kriminalitet. På TV Nyhetskanalen i dag hørte jeg at ny forskning viser at noe over seks prosent av mennesker med innvandringsbakgrunn har vært siktet for kriminalitet, mens tallet er noe over fire prosent for resten av befolkningen. Kanskje ville det vært interessant å se forskjellene per landsdel også, for eksempel østlendinger mot sørlendinger, vestlendinger og nordnorske? 😊 Fra spøk til alvor: Vi vet at et økonomisk rikt land som Norge trekker til seg kriminelle fra andre deler av Europa. Her er det mye å forske i, slik at vi kan begynne å jobbe for og med dem som kommer framover, for den bølgen som kommer fra andre mindre økonomisk godt stilte land, den bølgen stopper ikke. Tror jeg.

Nobels Fredspris. I går opplevde vi at ICAN fikk Nobels Fredspris. De fleste vet jo at jobben med å få fjernet alle atomvåpen vil ta lang tid, men nettopp derfor er det viktig at presset mot alle verdens land øker. Tryggheten er jo at ingen vil at atomvåpen noensinne skal tas i bruk igjen.

Sånn helt personlig. Det å sitte sånn som jeg gjør nå, uten å gjøre noen verdens ting, bare la kroppen jobbe, har sine fordeler. Jeg ser mer på nyheter, skriver mer og tenker mer, og Facebook er en fin plattform når vi ønsker å vite hva som skjer og hva folk mener om ting og tang. Når vi bor på Gran Canaria er dette ganske fjernt. Der er vi mer opptatt av de lokale tingene som vær, mosjon, kanariske nyheter og spanskkurs når vi er i gang med det. Det som skjer i Norge og rundt omkring i verden er da ikke så interessant.

 

Min historie.

 Kapitel 47 – Krigsfarvann var ikke upopulært.

 Årene 1966 – 1968.

Thorsholm var en liten tankbåt, så liten at vi lett kom inn til små byer, opp i elver og nær der folk var. Den var også utstyrt med mange små tanker, slik at vi kunne bringe med oss flere forskjellige oljeprodukter samtidig; blant annet drivstoff for fly og helikoptre. Det var oljeselskapet Shell som bestemte hvor vi skulle, og da var det naturlig at vi ble sendt dit oljeselskapet fikk best pris for produktene sine.

Den beste prisen oppnådde de ofte der det var krig, og der det var krig var det også fare for å miste båt og mannskap. Derfor fikk vi krigsrisikotillegg som ble gradert etter hvor farlig farvannene ble ansett å være. Noen ganger var det dobbelt lønn, mens det andre ganger ble tredobbelt. Jeg hørte aldri noen som klaget når vi fikk vite at vi skulle til et slikt område. Vi var jo ute for å tjene penger.

For meg som var radiooffiser var det særdeles fordelaktig siden jeg ofte hadde 24-timers radiovakt når vi skulle inn i et krigsfarvann. Dette betydde tre åttetimers vakter hvert døgn pluss krigsrisikotillegg som kunne være helt opp til seks dagslønner i tillegg, avhengig av risikonivået. Flere ganger medført dette at jeg fikk opp til ni dagslønner for hvert døgn vi var inne i risikosonen.

Lille-Aden var en engelsk koloni som nå heter Sør-Jemen. De engelske kolonihaverne var i ferd med å bli kastet ut, og vi losset mens helikoptrene hang over byen og skjøt ned i gatene. Jeg syntes dette var skikkelig spennende og misunte Kvarten som måtte i land til lege. Han fortalte senere at de kastet bomber inn i barene eller andre steder der det var folk.

Bonny River i Nigeria var et annet krigsområde som vi besøkte. Vi losset i Port Harcourt som ligger oppe i Bonny River i Nigerdeltaet. Der var det krig mellom det selvutnevnte landet Republic of Biafra og Nigeria. Vi merket ingen ting til krigen, men vi fikk allikevel krigsrisikotillegget. Det jeg husker best fra Port Harcourt, var bananene. Vi lå ved en elvebredd og fikk besøk av jungelfolket som solgte svære bananstokker med de nydeligste bananene som tenkes kunne. Ulempen var at de fleste av oss gikk og fjertet ukontrollert i flere uker etterpå – så lenge vi hadde bananer.

Djibouti var også registrert som krigssone. Etiopia og Somalia ville begge overta landet fra franskmennene, men en folkeavstemning førte til at franskmennene fortsatte å styre noen få år etter at vi var der. Det eneste vi merket til at det var krigssone, var den franske fremmedlegionen som var overalt.

Et tredje krigsområde var seksdagerskrigen mellom Israel og Egypt. Vi gikk inn i Suezkanalen nordfra som en del av en konvoi mens det var fred og harmoni. Midt inne i kanalen lå en kunstig innsjø som het Great Bitter Lake, og rett før vi kom dit angrep israelske fly de egyptiske flybasene rundt oss. Dermed ble konvoien stoppet, og vi ble liggende der inne i seks døgn. Kun en fransk båt i konvoien ble truffet. Det syvende døgnet stakk vi ut sammen med noen andre båter siden losen hadde forlatt oss for å ta vare på familien sin. Han hadde fått telefon fra kona som fortalte at sønnen deres på åtte år hadde fått tak i farens rifle med ammunisjon og hadde løpt ut i gatene for å sloss mot israelerne. Hvordan det gikk, fikk vi aldri vite.

Neste gang skriver jeg mer om hvordan vi opplevde å bli liggende inne i Suezkanalen mens krigen raste.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s