Kapitel 46 – Vi ble etter hvert vant til mange typer mat om bord i Thorsholm (søndag 10. desember 2017)

Så er årets utdeling av Nobels Fredspris til ICAN gjennomført på Rådhuset i Oslo, et evenement arrangørene kan være stolte av. Det var stilfullt og berørte mange av oss helt inn i ryggraden. Dette gjelder jo vår verdens eksistens.

Spesielt i dagens situasjon der USA og Nord-Korea begge rasler med sverdet, kom vinnernes budskap klart fram. De har i løpet av ti år, siden organisasjonen ble grunnlagt i 2007, fått støtte fra etthundre og tjueto nasjoner, og de er bare i en sped begynnelse, tror jeg.

 Fullføring av livet. I ukens A-magasinet leser jeg om avdelingen ved A-hus som støtter dem som skal dø. Det som fanget interessen min var hvordan de beskriver slutten. Ikke «avslutning av livet», men «fullføring av det samme».

 «Været er fantastisk», vil nok mange si når vi har det været vi har i dag, tre minusgrader og sol fra skyfri himmel, og det sa vel jeg også da astmaen min var et fremmedord, og vi hadde hytte på fjellet. Nå har det blitt annerledes. Dessverre.

 

Min historie.

Kapitel 46 – Vi ble etter hvert vant til mange typer mat om bord i Thorsholm.

Årene 1966 – 1968.

Kineserne feiret sin nyttårsaften hvert år, og det første året mitt ombord ble vi norske også invitert. Det skulle være bare kinesisk mat, og jeg var spent i flere dager. Da dagen kom, og vi hadde satt oss til bords i mannskapsmessa, sirlig dresset i hvitt, ble vi ønsket velkommen til bords av stuerten som fortalte at vi skulle få over tjue retter. Alt ble servert på små asjetter og skåler, og som drikk fikk vi noe brunt servert i melkeglass. Da jeg luktet på det, smakte det ren whisky hvilket det også var.

«Drikk noe», hvisket Døvik som satt ved siden av meg. «Ellers blir de fornærmet».

Måltidet startet med små kjøttboller; tre til hver. Deretter fortsatte det med forskjellige småretter. Noen var gode, andre ikke fullt så gode og noen skremmende som for eksempel rå egg som vi ble fortalt at hadde ligget i en slags lake i flere måneder. Skallet var prikkete og når vi fikk fjernet det, var hviten klar som aspik mens plomma var grønn.

Levende hårløse musunger duppet i honning, var også en av rettene. Jeg spiste dem ikke, selv om whiskyen etter hvert hadde gjort oss noe bedøvet mot inntrykkene. Musungene var drettet opp i maskinrommet, noe maskinsjefen gjorde slutt på etter denne nyttårsfeiringen. Det var kanskje derfor vi ikke ble invitert til flere av disse feiringene.

Vanligvis er norske båter utstyrt med evaporator som er en maskin som skiller ut salt fra sjøvannet. Dermed får vi et vann uten saltsmak, men dessverre også uten annen smak. Thorsholm var gammel og ikke utstyrt med noe slikt. Derfor måtte vi kjøpe drikkevann i de havnene vi besøkte, og dette vannet var ikke alltid av beste kvalitet. I tillegg hadde vanntanken vår lekkasje slik at saltvann slapp inn og blandet seg med ferskvannet. Derfor drakk vi ofte soda, brus eller øl, noe som selvfølgelig gikk ut over både tannhelse og kroppsfasong. Mange blødde også i tannkjøttet, og matforgiftning var et vanlig problem.

Siden maten ikke var av beste kvalitet om bord, var det viktig å komme i land for å spise. I Kenya spiste vi apekatt- og slangekjøtt, i Frankrike spiste vi frosk, i Japan var det snegler og Kobebiff som sto på menyen og i USA var det lobster. Dette var blant de mest spennende delikatessene jeg husker. Noen ganger måtte vi forberede oss med litt sterkt å drikke, siden maten var så spesiell, men sammen med gode venner i godt selskap, gikk alt ned uten reservasjoner.

Kakkerlakker var et problem om bord. Disse kravlende insektene formerte seg raskt og var et stadig økende problem. Når jeg kom utenfra og åpnet lugardøren, hørte jeg den etter hvert velkjente skrapingen fra disse vennene som ikke likte lyset som jeg slo på. En gang da vi gjorde et lossebesøk i Drammen, kom broren min, Roar, og mor og far om bord på besøk. Mor fortalte senere at det hun husket best fra dette besøket, var disse kravlende husdyrene våre.

Alt brød ble bakt om bord, noe som medførte at kakkerlakkene ble med i deigen og stekt sammen med brødene, så når vi skar det opp i skiver, måtte vi først pirke ut det vi ikke ville spise. Vi kunne selvfølgelig klaget på det hele, men til hvem? Det måtte da bli rederiet, men problemet ble ikke løst før båten ble gasset etter at jeg hadde gått i land.

Havet var også rikt på mat, og den maten kineserne selv fisket, behøvde de ikke betale for. En dag så jeg fra ventilen i radiostasjonen at det plutselig ble hektisk aktivitet rundt fiskestengene som de alltid hadde ute når vi lå stille, og jeg løp ned for å se hva de hadde fått på kroken.

De stimlet sammen rundt en av stengene, skravlet i munnen på hverandre og hjalp hverandre med å trekke i snøret med det de hadde av krefter. De sto med det ene beinet mot rekka og det andre på dørken mens de lente seg bakover slik at kroppsvekten sammen med kraften fra beinpresset mot rekka etter hvert resulterte i at de klarte å trekke til seg mer og mer av snøret som jeg så virret fram og tilbake i havoverflaten.

Plutselig endret stemningen seg. Alle presset seg mot rekka for å se hva de hadde fått opp fra dypet. De lo og hylte som besatt, og det dyret som de hadde trukket fra havdypet slik at det ble hengende langs skutesida, hadde jeg aldri sett tidligere. En flat og nesten sirkelrund fisk som må ha vært et par meter i diameter og med en lang hale på enden akkurat som et pattedyr, bare at denne halen var stiv og roterte i luften.

En av fiskerne lente seg ut over rekka med ei kjøttøks i den høyre hånden, og i det dyrehalen var på høyde med hånden hans, hogg han den av slik at den falt i havet med et plask. Senere fikk jeg beskjed om at dyret ikke var et dyr, men ei djevlerokke med giftig halespiss. Det var derfor de måtte fjerne denne før den kom om bord, ble jeg fortalt.

«Vely good chou-chou», smilte en av kineserne til meg, mens han gjorde spisebevegelser med hendene sine.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

2 svar til Kapitel 46 – Vi ble etter hvert vant til mange typer mat om bord i Thorsholm (søndag 10. desember 2017)

  1. Ole Kristian Knapp sier:

    Dine historier er dessverre ikke troverdige i de form du forteller dem. Det finnes ingen som kan gjen gjenfortelle dialoger for 40 – 50 år siden. Beklager, jeg tror deg ikke.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s