Lørdag 9. desember 2017.

Så stoppet det litt opp for de norske håndballjentene i går, men hva gjør det? De sier selv at dette bare er noe som motiverer til økt innsats. Så da så. Flotte jenter.

En annen som måtte ta et lite hvileskjær i går, var Fremskrittspartiets Karl I. Hagen. Men hva gjør det så lenge han synes alt bare er greit, så lenge han får oppmerksomheten som han aldri får nok av. Han sa jo selv at han aldri har hatt det så morsomt.

Kanskje vi nå etter hvert får en Nobelkomité med medlemmer som hentes fra alle andre steder enn det politiske miljøet. Da vil kanskje også de nasjonene som lett kan føle at Norge som nasjon har ansvar for hvem som får fredsprisene, forstå at Nobelkomitéen er helt uavhengig av våre politikere.

Mitt hvileskjær har etter hvert blitt noe mer langvarig enn jeg forventet da jeg kom hjem. I går var jeg hos legen som registrerte at jeg pustet som en hval, hostet opp mye slim og ikke hadde stemme, men blodprøven viste ikke noe spesielt, så han skrev ut en antibiotikabehandling over syv til ti dager selv om han ikke kunne love noe som helst. Heldigvis har jeg time hos lungespesialisten i Porsgrunn om elleve dager.

Min historie.

Kapitel 45 – Det er bedre å dette ned enn å drite seg ut.

Å drite seg ut er verre enn mye annet. En gang da jeg fløy til Hongkong med Air France, begynte det å gnistre fra den av motorene som var nærmest vinduet der jeg satt. Etter å ha studert fenomenet en liten stund, dunket jeg i sidemannen og pekte ut mot den gnistrende motoren. Han nikket til meg og leste videre i avisen sin. Til slutt ringte jeg på flyverten. Da han kom, pekte jeg ut mot fyrverkeriet. Han snudde seg brått og løp mot døren til flyverkabinen. Kort tid etter stoppet gnistringen. Samtidig kom det melding over høyttalerne med en orientering om hvor vi var og at alt var ok. Sidemannen min la fra seg avisen med en kort kommentar: «Hm! Det er bedre å dette ned enn å drite seg ut». Dermed forsto jeg at kinesisk og europeisk kultur ikke er så veldig langt fra hverandre når det gjelder risikoen for å miste ansikt.

Det var ikke bare jeg som hadde kommentarer til maten om bord i Thorsholm. Vi hadde flere messer, og den kinesiske maskingjengen hadde sin egen. En dag ble det stor oppstandelse i greasermessa der maskingjengen spiste. Ordet greaser kom for øvrig fra det maskingjengen brukte til å smøre maskindelene med, altså grease.

Alt endte med slåsskamp og greaserkokken som var maskingjengens kokk, kom stygt til skade. Overstyrmannen sa etterpå at han hadde sydd over tretti sting på den stakkars mannen. De hadde brukt både kniver og gafler på ham, men problemet var ikke var løst. «De sinte» truet med å drepe både greaserkokken og greaserkokkens familie i Hongkong, så han ble holdt i sikker forvaring i låst sykelugar inntil vi kom til havn. Derfra ble han sendt hjem for å få sin familie i sikkerhet før «de sintes familier» kunne rekke å ta livet av dem.

Når jeg tenker etter var maten årsak til flere konflikter om bord, men skipper’n mente at det var viktigere å holde ro enn å sørge for at vi alle slapp disse mageproblemene. For å forstå dette bedre er det viktig å fortelle hvordan stuerten ble avlønnet. Han hadde fast hyre som er lønnen om bord i en båt. I tillegg kom overskuddet på diettpengene. Diettpengene var pengene han fikk for å holde oss alle med mat. Det var en sats for de norske og en lavere sats for kineserne, og jo mindre han brukte til mat, dess større ble overskuddet og inntekten hans. En dag fortalte han meg at han hadde finansiert flere overnattingshus eller det de kalte «boardinghouses» i Hongkong med dette overskuddet.

Melk var for eksempel noe vi fikk lite av mens vi lå under land og ingen ting når vi var i sjøen, for melk var dyrt. Grønnsakene var billigste sort, og der det var mulig gikk stuerten med messe- og byssepersonalet i land og plukket de gressortene som var mest egnet til å spise. Thorsholm var såpass liten at vi ofte ble liggende ved en elvebredd eller ute på bygda, så mulighetene til å skaffe billige «grønnsaker» var ofte gode.

En annen kilde til billig kost var å kjøpe levende fjærkre som kokkene slaktet om bord, en slaktemetode som ikke ville holde mål i vår del av verden. En gang jeg skulle til messa vår, den lå i akterbygningen, hørte jeg et lurveleven fra en av byssene, og så nysgjerrig som jeg var, stakk jeg hodet inn. Det var da jeg så hvordan en av kokkene slaktet hønsene. Vingene ble brukket og knytt sammen over ryggen på dyrene. Deretter ble hodene bøyd under de sammenknyttede vingene slik at halsen ble stående i en bue, og med en skarp kniv skar han et lite snitt i halsen på dyret slik at det tømte seg for blod. Jeg ga umiddelbart beskjed til overstyrmannen som raskt tok affære og stoppet denne slaktemetoden.