Fredag 8. desember 2017 

«Jarlsbergosten skal flyttes over til Irland? Hva pokker er det de finner på?»

Er det ikke nok problemer i verden om ikke denne osten med et skikkelig Vestfold-navn skal forsvinne fra Norge?

Jeg leste nylig en test av Jarlsbergost produsert i Irland mot den som produseres i Norge, og den som kom best ut var den norskproduserte, men her er det kanskje noen eiere som mener at de kan tjene mer penger hvis de flytter produksjonen over til Irland? Uansett, jeg liker det ikke og kommer vel til å gå over til Synnøves variant hvis de klarer å forbedre smaken.

Når jeg sitter slik her hjemme og pleier mine syke bronkier, har jeg god tid til å følge med i alt som skjer både innenlands og utenlands gjennom tv-ruta, for det er mye vi har og kan ha meninger om, og når jeg ikke kan gjøre særlig mer enn å sitte her og hoste, er det i alle fall mange temaer, og det verste hittil er vel dette med Jarlsbergosten som ikke lenger skal produseres av norsk melk fra norske bønder. Dette blir vel et tema for karæne bak Bryggepraten, tenker jeg.

Jeg har forresten fått akuttime hos fastlegen sent i formiddag, så da får jeg i alle fall vite mer om det er noe som kan ordnes opp på kort tid.

Dette blir sikkert bra, og vi overlever vel også at Jarlsbergosten forsvinner fra Norge? Eller?

Min historie.

 Kapitel 44 – Da jeg var tiltalt i skipsretten om bord.

Maten om bord i Thorsholm var det så som så med, men jeg har aldri vært kresen, heller det motsatte, så det meste gikk greit. Mor forteller at hun husker sitt eget utbrudd da jeg kom hjem etter nærmere to år ombord: «Herregud, så tjukk». Det stemte nok. Ti kilo tyngre uten at jeg hadde kjøpt nye klær. Vi hadde jo gått i shorts nesten hele tiden. Dette løste jeg med hjelp av sikkerhetsnåler og hyssing.

Fem år før jeg kom om bord hadde Thorsholm vært i Australia. Det var stor tørke det året, og sauebøndene prøvde å bli kvitt sauene som ikke fikk nok mat fra beitene. De drev dyra ned til havnene for å selge dem til båtene. Ha Hung Sang som var stuert også da, kjøpte en hel bøling, slaktet og parterte dem på kaia og lagret dem i frysa om bord i en binge sammen med frossenfisk. Resultatet var at fisken smakte sau og sauen smakte fisk.

Sauekotelettene ble fortsatt servert når jeg kom om bord. Det var stort sett den innerste delen som var spisbar, så en dag ba jeg om mer enn den utporsjonerte tallerkenen. Messemann Ip Man Ying ble forskrekket og forsvant. Kort tid etterpå kom han tilbake med stuerten. Det ble stort oppstyr, hvilket medførte at alle takket for maten og forsvant hver til sitt. Jeg også.

Samme dag kom det beskjed fra skipper’n om at jeg måtte komme opp på kontoret hans. Han fortalte da at stuerten var svært fortørnet og ville ha unnskyldning fra meg, slik at han ikke mistet ansikt.

Det hele endte med skipsrett, vitner og loggføring som vi alle tre måtte underskrive. Etter at alt var ferdig og skipperen og jeg var alene, fortalte han at dette som hadde skjedd var svært farlig. Det kunne lett endt med at stuerten ville tatt livet av seg på grunn av det tapte ansiktet, mente skipperen. Dermed hadde jeg lært noe i mitt samkvem med kinesere og kinesisk kultur. Jeg visste nå at det var bedre å dø enn å miste ansikt for en kineser.