Takk for en svært hyggelig uke.

Fire av Inger Johannes kusiner med felles fødenavn Sandnes har vært samlet her på øya, og vi fikk tilbringe to kvelder med disse entusiastiske jentene samt deres partnere.

Den ene kvelden på tapasrestauranten CaPaco i San Fernando, en restaurant som stenger klokken 2230, fikk denne gangen ikke stengt før etter klokken 2400. Da jeg spurte innehaveren Oliver, pekte han bekymret opp på vinduene i den nærmeste blokka, så etter hvert fikk vi betalt, og la til en god del ekstra på grunn av tidsoverskridelsen og støynivået som av en av gjestene ble målt til langt over det som er tillatt på norske arbeidsplasser, så det var godt at Oliver plasserte oss utenfor huset.

I går kveld var den andre kvelden som vi fikk være med, høyt oppe i fjellsiden i Puerto Rico, der det ligger en meksikansk restaurant idyllisk plassert mellom leilighetene og med utsikt over strandområdet. En ny svært trivelig kveld med tolv gjester rundt bordet og super betjening.

Tusen takk fra oss som fikk være med.

Været her nede har blitt et skikkelig turistvær,

med sol fra skyfri himmel og tjueseks grader i skyggen nå litt før klokka tolv. Inger Johannes kusiner med partnere reiser hjem i morgen, og tre dager senere kommer våre venner, Elsie og Svein, på besøk, og vi gleder oss stort til det.

Årene på Sem gikk fort (1954 til 1957).

Roar, broren min, begynte å fungere på egne bein, og siden vi hadde skogen tett ved, lå lekeområdene klare for ham, men han måtte passes på, og det loddet ble ofte mitt. Han var og er fortsatt seks år yngre enn meg, så han var to år når vi flyttet til Sem og var i ferd med å bli en ordentlig Semling, mens jeg hele tiden savnet livet på Nøtterøy.

Jeg fant etter hvert nye kamerater i Stokke, noe som gjorde at jeg trivdes stadig bedre. Navnene var Per Moen og Roar Bergsholm. Dette var landsens gutter, enklere og hyggeligere enn de jeg hittil hadde opplevd på Sem.

En dag, jeg tror jeg gikk i fjerde klasse, fortalte mor og far at vi skulle flytte igjen.

«Hvor da», spurte jeg. Jeg hadde jo begynte å finne meg bedre til rette der vi bodde.

«Vi har kjøpt et småbruk i Ramnes», fortalte de. «Huset blir vårt eget, og det er stort».

Dette begynte å høres spennende ut. Vi snakket om korn, traktor og høner, for til gården hørtes også førti mål jord og en låve, som seg hør og bør på et småbruk.

«Skolen som du skal gå på, heter Linnestad skole», fortalte de. «Hele skolen består av to klasser. Første, andre, tredje og fjerde i en klasse, og femte, sjette og syvende i en annen klasse, og det var den klassen jeg skulle gå i, der de eldste gikk, og på hele skolen var det tjuesju elever», fikk jeg høre.

Vi flyttet før jul og den første julen skulle feires på Freste Gård i Ramnes, vår gård, og med så god plass var det jo en selvfølge at vi kunne ta imot gjester. Farmor og tante kom som vanlig, og i tillegg kom også tanter og onkler fra Nøtterøy og Sandefjord, så mor fikk jobbet seg skikkelig varm i det største kjøkkenet jeg til da hadde sett.

Ved siden av kjøkkenet hadde vi ei lita dagligstue og innenfor den ei skikkelig storstue som det tok tre dager å få varmet opp. Dette var egentlig ikke så rart, for når vi lå på gulvet om dagen, kunne vi se dagslyset utenfor mellom gulvlistene og gulvene der gress vokste inn.

På den andre siden av kjøkkenet hadde mor og far sitt store soverom og ved siden av det hadde vi et like stort rom som vi brukte til å stue bort ting og tang. Jeg tror Roar lå på mors og fars soverom sammen med dem.

Jeg fikk et eget rom i annen etasje ved siden av en leilighet som vi etter hvert leide bort til en familie som het Reppesgård.

Neste gang forteller jeg litt om skolen.