Bortgjemte penger?

Tidligere, når jeg var utenlands, var nyheter fra Norge ikke særlig tilstedeværende, men nå følger de oss daglig, siden vi laster ned både Sandefjords Blad og Aftenposten, og i tillegg nyter vi fordelen ved å ha tilgang til Facebook og Google, der vi også henter ned det enkeltpersoner mener om forskjellige ting, noe som gjør at vi føler oss som det vi er, altså nordmenn på utenlandsopphold.

Det siste jeg har fått med meg, er kapitalens paradiser, der penger kan plasseres uten at innehaverne behøver å betale skatt, noe som har foregått i mange tiår, og som kan benyttes av alle som har mye penger, slik at de slipper å betale mer enn det de de ønsker til fellesskapet.

For mange år siden sto jeg om bord i en båt der vi fikk lønna vår utbetalt i kontanter. Eierne var norske og svenske, men de ville sannsynligvis ikke at noen skulle vite noe om hvor mye de tjente på dette prosjektet. Da jeg gikk i land etter tre måneder med kofferten full av amerikanske dollar, visste jeg ikke hvor jeg skulle plassere disse. Resultatet ble en bankboks, og jeg følte at jeg var med på å jukse meg til litt ekstra i forhold til dem som betalte skatt av det de tjente.

Da jeg spurte om dette, fikk jeg beskjed om at jeg bare kunne ta det med ro, for de som eide båten, betalte skatten vår direkte til Bermuda. Flott, tenkte jeg da, hvorfor kan jeg ikke da bare få lønna mi direkte inn på bankkontoen min, men dette var umulig, fikk jeg beskjed om, for da ville myndighetene få rede på ting de ikke trengte å vite.

Nå leser jeg om «paradise papers» i en norsk avis og «los Papeles del Paraiso» i en avis her på Gran Canaria, og begge avisene vil gjerne være med på å løfte på det sløret som de mener kanskje skjuler mye som ikke burde skjules.

Jeg så også et lite innslag på internett, en diskusjon på NRK der en norsk reder forsvarte systemet. Han fortalte også at det omtalte landet var mye bedre enn Norge på mange måter, blant annet levde hvite og fargede sammen i skjønn harmoni, og dessuten var det mye mindre korrupsjon der enn i Norge. Kort etter fulgte mange seere opp på Facebook.

Mange hadde meninger, men det som forbauset meg mest, var at veldig mange forsvarte synspunktene til rederen, fordi han tjente mye penger, betalte mye skatt og laget mange arbeidsplasser, så hvorfor var da rederen så opptatt av å beskytte dette systemet som gjør det mulig å gjemme bort penger. Det er det bare han selv som vet.

Ellers har vi det greit her nede i Playa del Inglés.

Temperaturen er for tiden god og ikke for varmt, og her forleden var vi sammen med Inger Johannes kusiner med menn, en svært trivelig kveld på vårt mest populære tapassted CaPaco i San Fernando. Stedet stenger normalt klokken halv elleve, men denne kvelden ble evenementet ikke avsluttet før klokken tolv. Vi plastret på det mulige såret med mye mer tips enn normalt, slik at vi kan ta med gjester også en annen gang. Uansett så var kvelden svært hyggelig.

Min historie:

Den sommer’n jeg ikke drukna!

Den første sommeren etter at vi flyttet til Sem, året før jeg skulle begynne i tredje klasse, bestemte mor og far seg for at jeg måtte lære å svømme. I avisen hadde de lest at det var svømmekurs på Ramberg på Nøtterøy, så jeg ble meldt på og syklet første gangen sammen med mor for å lære veien.

Seks kilometer inn til byen, deretter ned til brygga der det gikk ei lita ferge, Kaldnesferga, over til den andre siden av fjorden. Derfra syklet vi ut forbi Kaldnes Mekaniske Verksted der de bygget båter og opp mot skogkanten ved det vi kalte Ravndal. Der satte vi fra oss syklene og gikk over åsen og ned på den andre siden mot den fjorden som vi kalte Vestfjorden der Tønsbergstuperne hadde treningen sin. Treneren deres var den kjente Grunde Vegard, og der hadde de fått murt opp et stupetårn med tre avsatser. Ved siden av stupetårnet var det en steinstrand, og det var der svømmekurset skulle være.

Vi hilste på svømmelæreren, og jeg likte ham med en gang. Han var en røff og grei kar som startet med å si at etter dette kurset ville vi alle kunne svømme på dypet, og den lovnaden holdt han.

Kurset gikk over flere dager, hvor mange husker jeg ikke, men hver dag regnet det og vi frøs alle sammen. Allikevel holdt alle ut. Etter den første gangen, da mor fulgte meg, syklet jeg alene og syntes det var veldig fint å greie meg selv.

Da den siste kursdagen kom, uten at de fleste av oss kunne svømme, var jeg trett av det hele, mens svømmelæreren ba oss stille oss i rekke. Nå skulle vi ha eksamen.

Han snørte på seg selv rundt brystet sitt, ei brei reim med et tau. Den andre enden av tauet var festet i en helt lik reim som han snørte på hver og en av oss etter tur. Så gikk han ut på en kant rundt stupetårnet, ikke mer enn en halvmeter høyt fra vannet og ba den første av oss å komme til ham. Så dyttet han vedkommende ut i vannet og ropte: «Svøm. Gjør det du har lært. Nå kan du svømme», og tro det eller ei. Det gjorde vi alle.

Etterpå ble vi sittende å prate med læreren, svært glade og lykkelige.

Da var det en av oss som sa: «Jeg følte at jeg ble løfta opp av vannet», og en annen svarte «vi kunne jo ikke noe annet, ellers hadde vi jo drukna».

«Det stemmer det», sa læreren mens han flirte til oss alle.