«En skitdårlig dag!»

Astmabronkitten har overtatt styringen av pusteorganet mitt. Det slarker, bobler og rasper, så jeg tar det nok med ro i dag. På facebook har jeg tidligere rapportert om været her i Playa del Inglés i dag, et vær som er ganske så vindfullt, tjuefire grader i skyggen og skyfritt, så de færreste er vel på stranda i dag, men det er jo mye annet å finne på når det blåser, for eksempel å trekke oppover i fjellet, gå lengre turer innover på øya eller ta bussen et eller annet sted. Antrekket er shorts og t-skjorte uansett hvor vi er, så vi har det ganske så enkelt.

Tre av Inger Johannes kusiner har reist eller reiser hjem i dag, og i morgen tar vi en tur til sjømannskirken i Arguineguin for å møte en av Inger Johannes tidligere kolleger med partner, noe som skal bli hyggelig.

Min historie.

Linnestad skole (1957-1958)

Linnestad skole ble raskt «skolen min». Jeg følte meg hjemme fra første stund. Læreren, Nyhus tror jeg han het, ble seinere skolesjef i Ramnes kommune og var skikkelig grei med alle. Han skjønte raskt når noe ble vanskelig for noen, så i stedet for å ta seg spesielt av den som hadde det vanskelig, brøt han bare av timen og sa for eksempel: «Dere, se på været ute. Skal vi ta en tur ut?»

Om vinteren var det snø hele tiden i Ramnes, og de fleste brukte skiene for å komme til skolen, siden veiene veldig ofte blåste igjen, og når det ikke var snø, tok vi en tur rundt i skogen som lå rundt skolen.

Vi var tjuesju elever på hele skolen, delt på to klasser, første til fjerde klasse i en og femte til sjuende i den andre. Siden skolen bare hadde ett klasserom, gikk vi annen hver dag. Når vi hadde sløyd, gjorde vi den unna i ett på en annen skole.

Å komme utenfra til Ramnes var ikke noe problem. Kommunen besto for det meste av bondegårder, og jordene tok det meste av plassen, så de fleste av oss bodde ofte langt fra hverandre, og jeg ble raskt vant til å bruke sykkel eller ski for å komme til kameratene mine eller så gikk jeg over jordene. Mange måtte hjelpe til på gårdene, men det ble alltid plass til noe lek og moro, og hvis det ikke var tid, slik som under våronna, fikk vi beskjed om å hjelpe til. Det var jo også morsomt.

Foreningslivet besto av to ting. 4H og IOGT-losjen som de fleste deltok i. Rekrutteringen var enkel, meldte du deg ikke på, ble du hentet inn. Sånn ble jeg fort trukket inn i det som var av aktiviteter.

Vinteren gikk, og så kom våren og med den knoppspretting og blomstring. Dermed startet den vanskeligste årstiden for meg. Freste var et svært flatt område i Ramnes. Det var alltid vind, og med vinden kom alt det som gjorde det vanskelig å være pollenallergiker.

Jeg lå mye på rommet mitt med ansiktet ned i et vaskevannsfat med vann. Jeg nøs, øynene tettet seg igjen slik at jeg ikke kunne se, det klødde i ganen, en kløing som jeg besvarte med å bruke tunga for å lindre.

Så begynte legebesøkene med å finne ut hvilken medisinering som fungerte best, men til slutt ga legen beskjed til mor og far:

«Dere kan ikke bo der dere bor. Hvis dere ikke flytter et annet sted, til et sted som er bedre for sønnen deres, anmelder jeg dere for barnemishandling».

Det var mor som fortalte dette til meg, og da det nærmet seg skolestart hadde vi allerede flyttet tilbake til Sem, men til den andre siden av Semsbyen i forhold til der vi bodde først, noe som betød søk etter nye kamerater, men dette utsetter jeg å fortelle til en annen dag.