I natt lukket vi varmen ute og for over seksti år siden brakk jeg armen for første gang (fredag, 27. oktober 2017).

Varmen fortsetter her i Playa del Inglés, og i natt var det varmere ute enn inne, så derfor lukket vi dørene da vi la oss og satte på vifta. Resultatet ble absolutt bra. Vi sov hele natta uten å renne bort selv om temperaturen aldri falt under tjuefem grader. Sånn fungerer det i murhus, tenkte jeg med meg selv. Akkurat nå har vi tjueåtte grader i skyggen og behagelig luftig.

I morgen kommer Gro på dagstur, noe som skal bli skikkelig hyggelig, og mandag begynner spanskkurset. Jeg er ikke spesielt tent på å starte opp igjen, men det er godt å trimme hjernen, så vi får prøve.

Jeg har fått blod på tann når det gjelder å skrive livshistorien min, så i dag kommer en ny historie fra tiden på Nøtterøy før jeg begynte på skolen. Det er ikke så dumt å gjøre dette nå før jeg blir såpass oppe i årene at mye forsvinner i glemmeboka.

 

En dag fikk jeg sykkel,

ikke bare en alminnelig sykkel, men den jeg fikk var ny og rødlakkert og bare min. Mange fikk brukte sykler da jeg var liten, men mor og far hadde vel sett seg råd til å kjøpe en ny til meg, så det eneste som da sto igjen var å finne balansen, noe mor hjalp meg med helt til dette fungerte.

Biltrafikk var det ikke mye av i Nattvallveien, så da jeg knakk balansekoden, var det bare å sykle i vei uten å måtte passe meg for annen trafikk. Etter det jeg husker var det stort sett bare fiskebilen, brødbilen og smørbilen som brukte veien vår. Morfar måtte vel ha tilgang til et transportmiddel til slakteriet, men detaljene husker jeg ikke. Jeg tror dyra ble avlivet på gårdene og deretter brakt til morfars slakteri for videreforedling, og dit fikk jeg bare lov til å gå når jeg skulle hente blodpudding til mormor, blodpudding som vi ofte spiste til lunsj.

Etter hvert som dyktigheten min ble stadig bedre, fikk jeg lov til å sykle helt opp til tante Svanhild og onkel Hans på Semstoppen. Tante Svanhild var den eldste av ti unger på Solli som var navnet på gården der jeg bodde. Egentlig var det et merkelig navn siden gården nesten alltid lå i skyggen på grunn av åsen på den andre siden av veien. Bakken opp til tante Svanhild var bratt og ikke lett å tråkke opp, men nedover gikk det uhyre raskt. Jeg måtte bare passe på å legge meg litt over til siden nederst i bakken så jeg klarte svingen og ikke havnet i grøfta.

En dag bestemte jeg meg for å prøve noe nytt. Jeg hadde vært på Semstoppen i et ærend for mormor. Jeg var helt alene, for Jon Eddy hadde begynt på skolen. Jeg sto på toppen og skulle forsøke å sykle ned bakken med øynene gjenlukket, mens jeg samtidig skulle svinge sykkelen i sikksakk nedover hele bakken.

Det gikk ikke. Jeg fant meg selv i grøfta halvveis nede i bakken. Skrubbsårene sved og den høyre armen var vond, men jeg hadde jo lært at gutter ikke skulle gråte, så jeg holdt den inntil kroppen helt til jeg kom trillende hjem. Det var jo helt umulig å skjule det som hadde skjedd, men mormor vasket og plastret skrubbsårene så godt hun kunne, så da mor kom hjem fra jobben hos Bakken Planteskole i krysset ute ved Kirkeveien, ble det ikke så mye prat om det som hadde skjedd.

Sykkelveltet skjedde en av de første dagene i uka, og da far kom hjem fra «landet» lørdagen var det andre ting enn et lite sykkelvelt som det ble snakket om, helt til mor eller far spurte om hvorfor jeg holdt armen så rart. Da mandagen kom tok mor meg med til doktor Høstmark på Borgheim, og dagen etter måtte vi inn til sykehuset i Tønsberg der de måtte brekke opp armen som hadde grodd feil. Legen spurte om jeg kunne telle til ti, noe jeg med stolthet bekreftet. Jeg kunne jo telle til hundre. «Og du som ikke har begynt på skolen en gang», sa legen. Jeg fikk en neselignende sak som jeg skulle holde over min egen, mens jeg skulle puste inn og ut gjennom nesen, mens jeg telte til ti. Jeg husker ikke hvor langt jeg kom, men da jeg våknet hadde jeg fått gips på hele underarmen.

Gjett om jeg var stolt da Jon Eddy kom bort til meg etter skoletid. Han var jo den første av oss som hadde fått bukser med lommer, men jeg var den eneste som hadde gips på armen.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s