Ny varmebølge her sør på Gran Canaria og nytt avsnitt i min historie (torsdag, 26. oktober 2017)

Torsdag 26. oktober 2017

Etter noen dager med delvis skyet vær, har vi nå fått en ny varmebølge. Om det er calima, vet jeg ikke, men jeg kjenner at leppene blir fort tørre, og i natt ble jeg sittende oppe for å hoste. En venninne i San Agustin har fått influensa og en annen i Maspalomas varslet også om forkjølelse i forrige uke, så det tyder på at vi har høstplager her også.

I går var vi en tur på markedet i Vecindario, der de dagen før feiret San Rafael, så markedet hadde blitt forvist til gatene rundt markedsplassen, men når kanarierne feirer noe, går det visstnok litt tid før de avslutter, så i Vecindario inne i Centro Commercial Atlantico mysset det av mennesker som ga fra seg mye lyd.

Snart får vi besøk av både familie og venner, noe som skal bli veldig hyggelig. Som jeg har skrevet tidligere tror jeg nok at vinteropplaget her nede nærmer seg slutten. Inger Johanne har nevnt at hun har ventet på at dette skulle skje, for vanligvis går jeg litt lei av å oppholde meg på samme sted for lenge, bortsett da fra hjemme. Jeg trenger rett og slett å oppleve nye ting, mens Inger Johanne savner det som skjer hjemme, kanskje i noe større grad enn meg, så alt tyder på at neste vinter ikke blir her på Gran Canaria. «El tiempo lo mostrara» (time will show).

Jeg fortsetter med å skrive ned minnene fra tidligere tider, og her kommer et nytt avsnitt.

 

Min historie.

Vi likte Fon begge to, både Jon Eddy og jeg,

men selv om vi bare var fire eller fem år gamle, skjønte vi også at han noen ganger lo av oss. Jeg brydde meg lite om det, men Jon Eddy var kanskje litt mer ærekjær på egne vegne. Såpass skjønte jeg uten at han sa noe om det.

En dag da vi var på vei over jordene fra huset der Jon Eddy bodde og til Fons hjemmejorder, de han eide selv og ikke bare leide, så vi at han var i gang med å få det slåtte høyet opp i høyvogna som ble trukket av den sorte hesten hans, den som var litt fyrrig.

Som jeg tidligere har beskrevet var Jon Eddy ganske vilter og full av energi, og denne gangen lot han den gå ut over Fon og hesten hans. Han løp mot hesten og huiet og skrek, mens han hoppet opp og ned og ropte «dumme dumme Fon». Hesten reagerte momentant med å knegge og steile mens den sparket ut i tomme lufta før den satte i gang ut over jordene med Fon balanserende i høyvogna, mens han dro hardt i tømmene og ropte «proooo» til hesten, om og om igjen helt til den stanset.

«Nå stikker vi», skrek Jon Eddy til meg og dermed fòr han av gårde hjem til seg selv. Jeg var litt tyngre og ikke så rask til beins, så da jeg passerte huset der han bodde sammen med Ole Robert, tante Erna og onkel Kristian, var han ute av mitt syn. Den siste stykket hjem var tungt å gå. Jeg hadde dårlig samvittighet, og selv om jeg ikke hadde vært den mest aktive, så hadde jeg jo deltatt.

Mor var ikke hjemme da jeg lukket opp døra inn til oss i annen etasje, så jeg gikk ned trappene igjen til mormor i kjøkkenet hennes. Jeg var nok litt stille for hun nevnte på at «det blir nok bra når moren din kommer hjem».

Mor så straks at det var noe galt, slik hun pleide, så jeg startet like godt med å fortelle om det som hadde skjedd borte hos Fon.

«Da synes jeg du skal gå tilbake og be om unnskyldning», sa hun, og når hun sa det på den måten, hadde jeg egentlig ikke noe valg, så jeg la på nytt veien bortover jordene til der Fon fortsatt jobbet med å få høyet opp i høyvogna.

Da jeg passerte huset til Jon Eddy, ropte jeg på ham, men han svarte ikke, så jeg fortsatte alene bortover jordene. Jeg husker at jeg var svært redd da jeg nærmet meg hesten, vogna og Fon og tenkte at han sikkert var veldig sinna.

«Unnskyld, Fon», ropte jeg flere ganger helt til han snudde seg mot meg, og da jeg var sikker på at han hadde hørt meg, snudde jeg meg for å gå hjemover, men i det samme steilet hesten på nytt, og dermed satte jeg opp farten og stanset ikke før jeg åpnet døra inn til leiligheten vår.

Hvordan det gikk videre, husker jeg ikke, men det må ha gått bra, for Jon Eddy og jeg fortsatte å frekventere Fon til stadighet.

 

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s