Paella er en selvfølge her på øya.

I går gikk jeg gjennom vår økonomiske situasjon slik jeg vanligvis gjør hver måned den tjueførste. Den inneholder status på bankkontiene minus det vi har brukt, men ikke betalt på kredittkortene og fant at situasjonen var helt grei. Da jeg fortalte dette til Inger Johanne, kommenterte hun det ganske tørt: «Vi har jo spist lite ute».

«Stemmer det?», spurte jeg.

«Ja», svarte hun, «du har jo ikke vært i superform».

Jeg tenkte meg godt om, gikk tilbake de siste ukene i tankene og måtte medgi at hun hadde rett, og dermed bestemte vi oss for å bruke lørdagskvelden ute på et eller annet spisested.

Vi synes alltid at det er artig å prøve noe nytt, så vi valgte et sted som vi stadig går forbi og alltid blitt tilsnakket av en hyggelig innkaster, men aldri har vært innom for å spise.

Paella er en selvfølge, i alle fall en gang i året, så vi satte fingeren på linjen der det sto skrevet «paella» og valgte «mixta» som er en blanding av skalldyr og kjøtt, og det vi fikk var aldeles tilfredsstillende både i smak og mengde, kanskje litt for stor mengde, men skitt au. Det ble litt igjen på tallerkenen, men de «lyt tåle det».

Klokken var noe over ni, aldeles alt for tidlig, da vi fikk vår «ron miel», betalte, takket for oss og satte kursen for «Kasbah» som er et kjøpesenter med et enormt dansegulv. Det var musikkpause da vi kom, så vi tok en tur inn mot butikkene, og plutselig sto vi inne i en skoforretning der Ecco var en ganske betydelig del av sortimentet. Altså endte det hele med nye sandaler til Inger Johanne, ganske elegante etter min mening, røde og med tre reimer over fotvristen.

Dansen ble det hele så som så med, jeg blir fort sliten og Inger Johanne har litt problemer med føttene. I tillegg hadde vi en bærepose å styre, en bærepose som ikke ville holde seg i ro og hang og slang når vi svingte.

Klokka halv elleve var vi hjemme igjen og avsluttet kvelden med campari på balkongen.

Min historie.

Nattvallveien, der Jon Eddy og jeg bodde,

var en smal vei som gikk fra veien mellom Borgheim og Bergan og Kirkeveien som gikk fra byen og ut til Kjøpmannskjær og Tjøme. På den ene siden av veien var det et høydedrag som var bevokst med skog, og på den andre siden noen få hus og jorder som for det meste ble drevet av Fon som var den eneste heltidsbonden langs Nattvallveien. Gården hans var et populært sted for oss smårollinger, vi hadde jo ennå ikke begynt på skolen, så fritiden ble mye brukt til å utforske vår del av verden.

Fon var enkemann og hadde to døtre. Den ene, Klara het hun, fungerte som gårdskone som alltid var kledd i forkle og et skjerf surret rundt hodet og håret. Den andre het Ella og var mer «en fin dame» som jobbet på Plenty, den mest betydningsfulle gavebutikken i Tønsberg. For deg som er litt kjent, lå butikken rett ved den øvre inngangen til dagens Kremmerhuset og Farmandstredet.

Gården til Fon var et populært lekeområde for Jon Eddy og meg. Der opplevde vi alt som ble gjort på en bondegård, blant annet hvordan Fon slaktet hønene sine.

Han holdt hønekroppene mellom hendene, svingte dem rundt i lufta slik at de ble helt svimle. På den måten brydde de seg lite om at de mistet hodene sine, mente Fon, og vi som sto rundt ham, var imponert over hvor lett han la hønehalsene på hoggestabben og hogg dem av, slik at hodene med øynene falt ned på den ene siden av stabben og kroppen på den andre siden.

«Men de løper jo rundt uten hode», ropte vi når hønene flakset rundt omkring med blodet sprutende ut fra hullet der hodet hadde vært.

«De gjør ikke noe av det, skjønner dere?», svarte Fon, «de ser jo ingen ting siden hodet med øynene er borte, og da blir de ikke redde», svarte Fon, og vi forsto det hele slik Fon ønsket at vi skulle.