Endelig er calimaen over for denne gang. Den kommer jo igjen, det er sikkert, siden jeg har lest at vi må regne med fire calimaperioder i løpet av året.

Noe er i ferd med å modne seg, i alle fall for meg. Jeg tror jeg trenger nye impulser, og Inger Johanne og jeg har begynt å prate om kortere utenlandsintervaller, og andre reisemål enn Gran Canaria.

Egentlig var det jo på grunn av astmaen min at vi begynte å overvintre her på øya, men jeg tror kanskje at tilstanden min har begynt å forandre seg, i hvert fall har jeg ennå ikke blitt helt bra, men kanskje dette ikke er den eneste årsaken til at jeg føler behov for forandring, og Inger Johanne føler behov for kortere fraværsperioder, så det går mot forandringer på en eller annen måte, tror jeg.

Dette var den egosentriske årsaken. I tillegg begynner mor å bli eldre, hun er jo nå over nitti år og da er det bedre at vi er mer hjemme, også av familiære grunner. Vi får ta en prat med våre døtre også. Slike ting angår jo flere enn oss to.

Noen vi kjenner er for tiden i Vietnam, og andre bruker å tilbringe noe av vinteren i Thailand. Det finnes altså mange andre muligheter der jeg kan unngå den kalde og fuktige lufta som gir meg astmabronkitt og lungebetennelser. Jeg får ta en prat med lungelegen når jeg skal dit i desember. Og så spørs det da hva Inger Johanne kan tenke seg, men tankeprosessen er i gang. Uansett så blir vi her også i perioden januar til mars neste år.

Mine første to leveår.

Etter at mødrehjemmet i Tønsberg hadde gjort jobben sin, flyttet vi hjem til gården på Solli, gården der mormor og morfar drev en form for blandingsbruk. Jordene ble fortsatt holdt i hevd av mormor, mens morfar drev slakteriet i uthuset etter å ha sluttet som stuert til sjøs.

Vi, mor, far og jeg fikk foreløpig tildelt en av stuene til soverom og glassverandaen ut mot haven til oppholdsrom og kjøkken. Glassverandaen var i bruk bare om sommeren siden den ikke var isolert på noen måte, og dette var jo tidlig i juni, så vi trivdes godt alle tre etter det jeg har blitt fortalt, men før vinteren kom fikk vi tilbud om leilighet ikke så lang fra gården, og i stedet for at vi flyttet dit, valgte mormor og morfars leieboere i annen etasje på Solli å overta den leiligheten, mens vi flyttet opp i annen etasje. På den måten fikk mor gratis barnepass i kjøkkenet hos mormor, mens mor jobbet hos Bakkens Planteskole ute ved Kirkeveien, og det var kjøkkenet hos mormor jeg husker best fra den gangen jeg var liten.

Jeg har skrevet lite om far, noe som ikke er så rart, siden han var på hvalfangst om vinteren og jobbet som melkekontrollør for meieriet i Tønsberg om sommeren. Jobben som melkekontrollør medførte at han måtte sykle fra gård til gård, ikke på Nøtterøy der vi bodde, men på den andre siden av byen, noe som medførte at han måtte overnatte på gårdene fra mandag og kom hjem utpå dagen lørdag. Det jeg husker om far på den tiden, var at vi spiste appelsin lørdag kveld og leste på senga søndag morgen. Det med appelsiner var svært viktig for far. Han var en slags sunnhetens apostel, og sjokolade og brus var bannlyst.

Vinteren mine første to leveår tilbragte far på hvalfangst for å bygge opp en sterk familieøkonomi før han sluttet til sjøs, og begynte å jobbe som melkekontrollør på heltid. Han var utdannet agronom, så det var ganske naturlig at han valgte å jobbe med noe som hadde med landbruk å gjøre, selv om han var født og vokste opp i Oslo.

I de neste kapitlene vil jeg, tror jeg, konsentrere meg om min beste kamerat og tremenning, men akkurat nå er det lunsjtid og deretter tar jeg beina fatt langs stranda på vei til Faro de Maspalomas.

Ha en fin dag alle sammen.