Vi har hatt enda en god natt etter at Inger Johanne husket på vifta vår. Calimaen vil visst ikke gi seg, men vifta får lufta til å røre på seg, så vi føler at vi har det bedre når vi sover.

Om dagen, slik som nå, fungerer sanda i lufta som et solfilter, men allikevel holder temperaturen seg på over tretti grader. For min astma er calimaen ikke spesielt gunstig, men akkurat nå er kløen i øynene verst. Sanda når jo fram overalt.

Dette var bare en liten beskrivelse av været og hvordan det virker på oss som oppholder oss her nede, men vi gjør det jo absolutt frivillig, kanskje også mer en frivillig.

Nå er klokka halv ett her nede og snart er det tid for «almuerzo» (lunsj), og deretter skal vi opp til San Fernando for å bruke opp gevinsten som vi fikk på Hiperdino sist vi handlet der. Da fikk vi et skrapelodd som ga oss en kjøpsgevinst på ti euro.

Min historie:

Jeg liker å skrive, og skriver om litt av hvert i min egen blogg, så hvorfor ikke prøve å skrive om meg selv og mitt liv, ganske så subjektivt, akkurat slik jeg selv husker det, på godt og vondt.

Vi flyttet mye på oss da jeg var liten, og jeg merker at det ofte går litt i tullball, både for mor og meg, når vi snakker om steder og mennesker som hun mener at jeg burde huske. Kanskje dette er en av grunnene til at jeg ønsker å trekke fram steder og mennesker fra min glemsel. Kanskje også døtrene våre om noen år vil føle at de har noen glede av disse historiene.

Det var på Mødrehjemmet i Tønsberg jeg så dagens lys første juni 1947, og etter det jeg har blitt fortalt, var jeg ikke verdens vakreste barn. Jeg hadde gulsott og var dekket av klebrig hår både i ansikt og kropp, men så er det jo slik da at de færreste barn er så lite pene at mødrene ikke elsker dem, så jeg tror jeg følte meg ganske så elsket.

Mor var bare nitten år da jeg ble født og hadde ennå ikke flyttet ut av barndomshjemmet, så de første månedene i mitt liv bodde mor, far og jeg i glassverandaen og røkesalongen hos mormor og morfar. Etter en stund flyttet leieboerne til mormor og morfar ut fra leiligheten i annen etasje, så den ble ledig for mor, far og meg.

Mor og far giftet seg en seks måneders tid før jeg ble født, så de rakk å gjennomføre det formelle akkurat slik at det ikke skulle oppstå rykter. Nå ville vel ikke det spilt særlig stor rolle. Paulsen-familien besto av mormor, morfar og ni unger i tillegg til yngstejenta som var min mor. Verken ungene eller de voksne brydde seg spesielt mye om regler for hvordan man skulle oppføre seg, og gården var et populært tilholdssted for de unge og vennene deres. Dessuten hadde slakteriet i uthuset vært mulighetenes marked under krigen for dem som ikke hadde noe.