Astma er noe rare greier.

I dag har vi flott vær, tørt, varmt og lite vind. Allikevel kommer trangpusten kastende på meg uten varsel, og plutselig er jeg veldig sliten.

I går, mens Inger Johanne var hos fotterapeuten og frisøren i San Fernando, gikk jeg langs sjøen til Faro de Maspalomas og tilbake. Turen tar cirka to timer når jeg går så raskt jeg kan, og det gjorde jeg. Jeg hostet opp mye gufs fra lungene, men disse anfallene kommer i rykk og napp, og jeg har fått beskjed fra legen om at det ikke er noe å bry seg med. «Bare kjør på», sier han, «og hvil etterpå».

Etter lunsj tar vi en tur til Lidl for å handle noen rundstykker av den typen tyskerne er spesielt flinke til å lage, og det blir nok dagens tur, tenker jeg.

Ansiktsdekkende plagg.

I de norske avisene leser jeg at diskusjonen rundt bruken av ansiktsdekkende plagg har dukket opp igjen. Årsaken er vel canadiernes bestemmelse om at ingen får offentlig tjenester så sant de dekker til ansiktet. Så tenker jeg at dette kunne jo vært gjort enklere ved å forlange at de som ønsker tjenester må identifisere seg, og det mest vanlige er å bruke ansiktet som gjenkjennelsesobjekt. Da må de jo vise dette, så enkelt burde det vært presentert for alle. Alle må identifisere seg for å få offentlige tilskudd. Hva man gjør etterpå, for eksempel å dekke til ansiktet på nytt, spiller kanskje ikke så stor rolle.

Min historie – kapitel tre om tremenningen min og Nøkken.

I det nærmeste huset bodde min tremenning og beste kamerat sammen med broren, moren og faren. Moren hans var min mors kusine. Mens jeg av lynne var lydhør for det de voksne bestemte, var Jon Eddy, som tremenningen min het, akkurat det motsatte.

Nedenfor gården der vi bodde, gikk det vi kalte «Bekken». Dit fikk vi ikke lov til å gå. «Der bor Nøkken», fortalte de voksne. De behøvde ikke si noe mer. Nøkken var farlig. Det hørte vi på navnet. Men ordet «farlig» trigget tremenningen min. Det som var farlig måtte undersøkes, mente han.

«Vi får ikke lov», sa jeg hver gang Jon Eddy foreslå å undersøke Bekken. Jeg husker at skuldrene hans sank hver gang jeg avslo forslagene hans.

«Det er ikke farlig, Terje», sa han, «det er bare de voksne som tror det. Dessuten får vi bare juling hvis de oppdager det».

Jeg tror ikke jeg skjønte hva han mente med juling, men etter hvert som vi ble eldre, forsto jeg at min snille tante Erna, brukte det noen kalte lusinger når ungene gjorde noe galt. Morfar brukte å si at hver gang Jon Eddy vokste noen centimeter, klarte tante Erna å slå dem ned igjen.

Uansett, til slutt klarte tremenningen min å overtale meg, og etter å ha forsert jordet der kornet hadde bli tresket vekk slik at bare de stive stubbene sto igjen, lå vi ved bredden av bekken og så ned i vannet. Vi hadde nok fortsatt å sjekke mer av bekken hvis vi ikke hadde oppdaget noe blankt bevege seg på bunnen.

«Nøkken», ropte Jon Eddy og spratt oppover mot gården igjen, mens jeg fulgte etter i litt langsommere tempo. Mens Jon Eddy var liten og spretten, var jeg mer av den tyngre og rundere typen, så det gikk litt tregere.

«Så du’n», spurte jeg da jeg nådde ham igjen.

«Ja, gjorde ikke du?», svarte han.

Etter det var vi begge skjønt enige om at vi begge hadde sett Nøkken, og selv i dag mener jeg å huske hvordan han så ut. Ikke klart og tydelig, men mer som en blank fantasifigur der nede på bunnen av bekken.