Vi våknet i dag til samme varmen som i går, men samtidig virket det som om det var lysere i horisonten og det samme opp mot fjellene.

«Kanskje calimaen gir seg litt», foreslo jeg for Inger Johanne, men utover dagen skjønte vi at det ikke var slik. Varmen økte på og midt på dagen viste temperaturmåleren trettifem grader. Allikevel var det noe mer behagelig. En svak vind fikk palmene til å vifte med bladene sine, og dermed bestemte vi oss for å gjøre noe med vinduene og vinduskarmene både innvendig og utvendig, og plutselig ble det mye lysere. Gulvene og stolene ble samtidig rengjort, det samme med hyllene og de andre overflatene.

«Kjenner du ikke at det lukter bedre», spurte Inger Johanne, noe jeg ikke kunne motsi. Det ble noe lettere å puste inne.

Jeg avsluttet arbeidsdagen med en hvil på gjesterommet siden våre egne senger var klare for lakenskift, og dermed sovnet jeg mens Inger Johanne fortsatte med ryddearbeid. Klokka fem var vi drivende våte av svette og klare for bassenget. Selv om vannet nok holdt nærmere tjuefem grader, virket det avkjølende for våre kokende kropper, og nå klokka syv er vi snart klar for middag. Jeg sitter her og skriver, mens Inger Johanne lager maten i sitt ansikts sved.

Vi prater stadig oftere om å si opp leieavtalen her på Danubio. Jeg vet at det er bedre for helsa mi å tilbringe vinteren her nede, bedre enn i Norge, men virkningen er ikke så forskjellig som det var tidligere, så det er kanskje derfor eller kanskje jeg rett og slett har gått litt lei. «Kanskje jeg har gått lei også av språkkurset», foreslo jeg for Inger Johanne. «Kanskje det er derfor eller kanskje jeg savner venner og kjente mer enn tidligere». Nå har vi jo allerede kjøpt flybilletter fra januar til mars, så vi får fortsette å snakke sammen om temaet slik at vi modner tankene våre, tenker jeg med meg selv.

Og med disse tankene i hodet, setter jeg fra meg laptopen, går inn til Inger Johanne og lar fjellbalkongen få være alene.