I forgårs ble vi praiet av en aktiv og hyggelig gateselger nede på paseoen.

«Jeg markedsfører Anfi del Mar», fortalte han. «Kan dere tenke dere en gratis visning der borte. Dere må sette av nitti minutter og deretter kan dere takke for dere og gå ned til stranda og tilbringe dagen der nede. Til gjengjeld får dere noen gaver fra Anfi del Mar».

Raskt viste han oss hva vi kunne få, tre flasker vin eller et badehåndkle hver og gratis taxi frem og tilbake i tillegg til lunsj under visningen. «Da får dere se anlegget skikkelig, dere behøver ikke kjøpe, og jeg får betalt for at jeg har sendt dere dit».

Vi var egentlig på vei ned til stranda, men Inger Johanne ville høre mer av det selgeren presenterte, og dermed hadde han solgt sin pakke, men ett problem gjensto. Alderen vår.

«Dere må si at dere er under sytti år. Dette er viktig», sa han.

Dagen etter, altså i går, gikk vi ned for å møte taxien klokken halv ti på formiddagen. Der sto selgeren klar for å innprente oss hva vi skulle si til mottagelsesapparatet på Anfi del Mar.

«Altså er dere født i nitten førtini», sa han, «og dere er sekstini år begge to».

Vi forsto at mennesker over sytti år var uinteressante for Anfi del Mar. Hvorfor, skjønte vi ikke, men da vi ble tatt imot der ute, var dette et av de første spørsmålene vi fikk. Altså navn og fødselsdato. Jeg stammet meg fram til det nye fødselsåret mitt, og Inger Johanne fulgte opp med sitt nye. Deretter ble vi bedt om å vente på personen som skulle vise oss rundt. Hele tiden drysset det på med nye kundekandidater.

Etter noen minutter kom vår omviser, ei hyggelig jente som samtidig med omvisningen fortalte om seg selv og samboeren, så vi følte etter hvert at vi ble skikkelig godt kjent med hverandre. Samtidig måtte vi være forsiktige, slik at vi ikke glemte hvor unge vi var blitt og at vi bare var på tre uker ferie her nede. Alt dette hadde han som praiet oss, instruert oss om før vi satte oss inn i taxien.

Omvisningen som ble avbrutt av først kaffepause og deretter en times lunsjpause, ble etter hvert utvidet til visning av hele anlegget og fire forskjellige leiligheter, og anlegget er stort, skikkelig stort. Etter over tre timer kom mannen som hadde ansvar for salgsavslutningen. Prisene kom på bordet. Nesten førti tusen kroner for to uker og deretter kunne vi benytte oss av deres samarbeide med andre destinasjoner i Europa, og hvis vi ønsket det kunne vi bli medlemmer, men da for en mye høyere pris.

Vi takket for presentasjonen og gikk ned på stranda. Den er ganske oppskrytt etter min mening. Der lå vi da, tett i tett, som sardiner i boks og solseng med parasoll var gratis for oss som var kandidater. Stranda var belagt med lys sand, sand som vi sank ned i som om vi gikk i myr så snart vi kom ut i vannet. Nei, tenkte jeg med meg selv, dette er ikke noe for meg, og Inger Johanne og jeg gjør ikke noe slikt uten at begge er enige.

Før vi tok taxien hjem, spiste vi på et Tex-Mex-sted. Hyggelig og greit, men jeg merket raskt at her var det lite konkurranse mellom spisestedene eller at de hadde et pålegg om å ikke være for aktive innenfor området til Anfi del Mar.

For dere som har lyst til å se ferieanlegget, kan jeg anbefale visningen. Vi opplevde intet salgspress og bare en liten antydning av skuffelse fra selgeren, men det lyt vi tåle.

Ha en fin dag der du er. Det skal vi her i Playa del Inglés.