Er det noen som begynner å bli lei av valgkampen?

Det gjør i alle fall jeg, men allikevel føler jeg at jeg bør følge med?

Eller kanskje det ikke er valgkampen jeg er lei av, men heller den barnaktige kranglingen som følger med uenigheter når man spiller for et galleri, et galleri som er oss velgere. Det er jo oss partienes politikere prøver å trekke til seg, slik de kan sikre seg flest mulige posisjoner som gir størst mulig innflytelse.

Uansett, når det kommer til «hælinga» og politikerne møter den daglige virkeligheten, så må de snakke med hverandre og bli enige med hverandre på et eller annet vis.

Så hva er egentlig forskjellen?

For meg betyr det at fellesskap og desentralisering er det viktigste, mens andre legger mer vekt på at individets muligheter skal være det viktigste og at markedet må styre selv. I tillegg kommer sentrum som mener at det viktigste er «litt av hvert».

Til slutt kommer særinteressepartiene og fløypartiene, de ytterst til høyre og ytterst til venstre, partier som egentlig burde være vaktbikkjer som burde være frie og passe på at vi ikke havner for langt ut på viddene og sette fingeren på enkelte glemte saker. Frp og Rødt er vel to sånne partier som ikke burde være bundet av andre partiers interesser, men være frie til å si det de vil, når de vil.

Nå har vi i fire år hatt et av disse fløypartiene inne i regjeringskontorene, samtidig som de ønsker å gjøre akkurat det de vil, uten å ta hensyn til dem de liksom skal samarbeide med, og det gjør de, nemlig gjøre akkurat de de vil. Dermed skaper de, naturlig nok, problemer for samarbeidet i den regjeringen der de sitter, og ute i galleriet der vi sitter uten å ha den store kunnskapen, vokser uenigheten til mye høyere nivåer enn den egentlig er blant dem som besitter de besluttende organer.

Nei, dette er ikke lett, men vi fortsetter å følge med og gleder oss til den dagen de slutter å krangle og bestemmer seg til å samarbeide i stortinget.