Hvorfor skriver ingen om det positive som skjer i Afrika (torsdag, 25. mai 2017)

Nå har vi vel fått sånn passe norsk sommervær,

noe sol, noe skyer og brukbar varme. Uteblomster og frø er i potter og kar, og vi venter på at frøene skal spire, slik at vi etter hvert får våre egne reddiker, gulrøtter og forskjellige urter.

 

Jeg har vært hos røntgeninstituttet

og venter på at lungespesialisten skal lese av resultatet og fortelle meg at alt er ok. Da er alt ok selv om pusten kanskje ikke er sånn jeg skulle ønske, men vi fortsetter treningen, og regner med at vi begge etter hvert blir bedre, både Inger Johanne og jeg.

 

Jeg har forresten lyst til å anbefale Aftenposten Innsikt,

et magasin som vi har abonnert på i noen måneder for å hjelpe et familiemedlem som trengte penger til russefeiringen. Egentlig har bladene bare ligget på badet og wc’en uten å bli lest, men det siste nummeret hadde noen artikler om Afrika, en verdensdel jeg lærte å bli glad i, da jeg var sjømann.

Temaet denne gangen var mediaenes evne til bare å trekke fram det triste som skjer i verden. Jeg vet at det er slike overskrifter som får folk til å kjøpe, men abonnementsaviser og tv behøver vel ikke nødvendigvis å gjøre seg avhengig av triste overskrifter.

Men tilbake til Afrika og Aftenposten Innsikt. Her er det jeg leste:

  • «Kreft, diabetes og hjertesykdommer tar livet av flere mennesker i Afrika enn malaria, tuberkulose og hiv til sammen. Nigeria produserer flere filmer i året enn Hollywood. Det bygges ti hypermoderne skyskraperbyer i Afrika (Barcode i Oslo ser ut som et rekkehusfelt i forhold). Verdens første droneflyplass er nå operativ i Rwanda – blod og medisiner sendes snart ut til hele landet med droner). Og ikke glem African Fashion Week – alle hipsterne er jo i Lagos nå. Så hvorfor hører vi ikke om dette?»

Dette er jo også Afrika, så hvorfor skriver ingen om dette? Vel, Aftenposten Innsikt, skriver her om Nigeria, verdensdelens mest folkerike land, men det er mange andre land som også gjør det bra.

 

Min livshistorie fortsetter.

Jeg har fortalt litt om tremenningen min. Han som var så spretten at han tidlig ble plukket ut som forturner i Tønsberg Turn med kaptein Jens Eeg som trener. Se også https://lokalhistoriewiki.no/index.php/Jens_Eeg.

I og med at han alltid løp foran og i tillegg var ett år eldre enn meg, fungerte han raskt som en ledestjerne. Snart var han en av Nøtterøys beste skihoppere i sin klasse. Jeg hoppet jeg også, men var ikke blant dem som skinte sterkest, noe som var vanskelig ved siden av Jon Eddy, og når han ikke var opptatt med å være best i turn og på ski, fant han på mye sprell, noe som moren hans måtte rette opp. Derfor ble det mange lusinger for ham, noe han brydde seg svært lite om. Det var husarrest som var den verste straffen.

Han var tremenningen min og min beste kamerat, noe jeg tidligere har skrevet. Han var ikke spesielt høy, noe morfar bekreftet ved å si at hver gang han vokste noen centimeter slo moren hans disse ned igjen, men som turner var den lille og lette kroppen nøyaktig tilpasset idrettsgreinen. I matteøvelsene gikk det enormt hurtig med blant annet saltoer og ruller. Det hendte at jeg var med som tilskuer og hørte kommentarene, noe som ikke gjorde ham mindre i mine øyne.

Nei, Jon Eddy var stor til tross for sine få centimetre, men han var ikke bare det. Han var også svært snill oppi alt det han fant på. Gården til mormor og morfar lå like ved Nattvallveien som lå høyere enn tunet, mens jordene falt nedover mot bekken som var svært tiltrekkende for Jon Eddy og dermed også meg. Alle advarte oss med at «i bekken holder Nøkken til». De behøvde ikke fortelle oss hva Nøkken var. Vi lagde oss våre egne bilder av denne figuren. For meg var Nøkken noe enormt som dominerte alt der nede ved bekken. Vi hadde jo aldri sett utysket, men nettopp derfor.

  • «Terje, kom så springer vi ned til bekken».
  • «Nei, vi får ikke lov», mente jeg.
  • «Pøh, det er bare noe de voksne sier, fordi de ikke vil at vi skal ha det gøy».

Jeg forsøkte med flere protester, men sånt brydde Jon Eddy seg ikke om.

  • «Det æ’kke falig, Terje, vi får bare juling», argumenterte tremenningen min, og dermed var jeg solgt, for juling var noe jeg ikke kjente til, men jeg likte ikke at kameraten min fikk ørefiker og ris på rompa og måtte være inne. Da ble det jo bare kjedelig for oss begge.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s