Tirsdag, 31. januar 2017

Fredag hadde vi bisettelse av tante Solveig i kapellet til Kantarellen Bo- og Rehabiliteringssenter der hun levde sine siste år. De første av disse i omsorgsleiligheten i tredje etasje og de siste ukene i sykehjemmet i annen etasje.

For oss har det vært mange år med mange tanker om hvordan hun klarte seg. Først i leiligheten i Holmliveien 4 med en ikke snill samboer som med sin væremåte klarte å skille tante fra resten av familien, og etter at han døde, alene i leiligheten mens hun stadig ble mer og mer dement.

Vi har vært gjennom en lang kamp med kommunen for å få dem til å ta ansvar og sørge for at hun først ble tatt vare på økonomisk og deretter fikk et skikkelig sted å bo. Alt mens økonomien hennes fløt, og hun og leiligheten stadig forfalt. Etter utallige telefoner og brev fikk hun til slutt en økonomisk formynder som skjønte hvor ille det var for henne, og det var med hans bistand at tante til slutt fikk tilbud om omsorgsleilighet i Kantarellen.

Da startet kampen med henne for å få hennes aksept for at flyttingen var nødvendig, en kamp som til slutt endte med at vi måtte overkjøre hennes vilje om å fortsatt bli i den da kondemnerbare leiligheten. Flyttedagen var ikke god for noen av oss. Hun satte seg helt på bakbeina. «Jeg vil ikke, Terje», tryglet hun, mens vi bare måtte lukke ørene og fortsette med utbæring av møblene hennes, de møblene som skulle være med henne til omsorgsleiligheten.

Hun fikk flere år der, ikke spesielt gode, kanskje ensomme, men hun ble tatt vare på, både sosialt og på mange andre måter, mens hun stadig ble mer dement.

Så måtte vi begynne å jobbe med kommunen for å skaffe henne plass på sykehjem. Etter et par år med nye telefoner og brev, fikk vi både hjemmesykepleien og legen hennes til å forstå og anbefale, slik at vi kunne søke om sykehjemsplass. Da var hun allerede kreftsyk og havnet til slutt på Aker sykehus, men hun nektet å la seg bli behandlet for kreftsykdommen.

Hun ble da sendt til Ryenhjemmet for rehabilitering etter sykehusoppholdet, og det var under oppholdet der at hun fikk tilbud om sykehjemsplass. Vi ba da om plass på Kantarellen siden det var der hun var kjent og fikk raskt svar om at hun sto på prioritert plass så snart det ble rom ledig. I mellomtiden fikk hun et rom på Lille Tøyen sykehjem, men bare for noen få uker, fordi sykehjemmet skulle rives.

Så ble det flytting til Furusethjemmet før hun til slutt fikk et godt rom på Kantarellen, men tilvenningen til at hun skulle bo der fast, var nok ikke helt enkel for henne. Vi var raskt på plass for å gjøre rommet hennes personlig for henne, med blant annet kjente bilder og noen møbler. Medarbeiderne på sykehjemmet var også til svært god hjelp, en hjelp som fortsatte helt til hun ble båret ut i bilen etter bisettelsesseremonien, noe som gjorde det hele svært personlig. Vi er svært takknemlig for alt det medarbeiderne ved Kantarellen sykehjem gjorde for tante Solveig.