Mandag, 3. oktober 2016

For et par timer siden la jeg fra meg boken «Kivien Kaller» av Sarah Lark. Dette var den tredje boken i trilogien hennes fra New Zealand. Jeg skulle ønske hun kunne fortsette å skrive om disse familiene på øyene langt der nede i syd og synes det er synd at slike fortellinger stopper. Vi blir jo stadig bedre kjent med menneskene i bøkene, men så finner forfatteren plutselig ut at hun ikke vil fortsette med sitt forfatteri.

Her nede på Gran Canaria har vi tid til alt, og bøker har vi lassevis av. Mange av dem har jeg kjøpt i bruktutsalget i Peder Bogens gate, mens andre har jeg falt for i Ark-butikken på Hvaltorvet. Vår eldste datter har stadig fortalt meg om fordelene ved e-bøker. Da kan du ha flere hundre bøker i hjernen på et lite lesebrett, har hun mange ganger fortalt, men jeg mener at ingen ting slår skrift på papir og nydelig designede permer.

Helt fra jeg var liten og var med mor til biblioteket under Slottsfjellet i Tønsberg, har lukten av bøker vært spesielt tiltrekkende for meg. Luktene fra den gang sitter fortsatt i neseborene mine, lukten av bøker, ofte gamle bøker, men også nye. Jeg tror neppe at jeg noen gang går over til å lese bøker på en digital skjerm.

I dag gikk vi opp til San Fernando

for å handle dagligvarer, noe vi gjør i hvert fall en gang i uka. Vi sparer en del ved å gå dit opp til de store butikkene i stedet for her nede ved playaen. Prisene er lavere, og det vi sparer bruker vi kan hende til å spise ved en av lunsjrestaurantene.

I dag valgte vi et nyåpnet belgisk spisested som i tillegg til belgisk mat også hadde flere typer belgisk øl. Inger Johanne valgte Kriek, et rødt øl, ganske søtt, mens jeg valgte Grinbergen, en mørkere type som var brygget i byen der servitøren var fra.

Servitøren var fra Belgia og snakket fem språk, fortalte hun da jeg spurte. Slikt imponerer meg. Vi jobber med spansken vår her nede, og vet hvor vanskelig det er å tilegne seg nye språk. Denne unge damen snakket altså flamsk, fransk, engelsk, tysk og arabisk. Tenk det! Arabisk! Det er jo et språk fra et helt annet språkområde enn det vi nordeuropeere er vant med. Men så er hun jo mye yngre enn oss, så da er det vel lettere, så da så.

I dag hadde vi fersk Dorada til middag,

fersk Dorada på en seng av grønnsaker. Det hvite kjøttet er mer smakfullt enn den fisken vi er vant med i nord. Det synes i hvert fall jeg, jeg som helt fra jeg var liten ikke hadde den store sansen for fisk. Dette har endret seg etter hvert som jeg har blitt eldre, men fortsatt er for eksempel lettsprengt torsk og makrell ikke blant mine favoritter. Spekesild derimot, er det mer smak i og derfor mye bedre. Spesielt med rødbeter til.

I avisene på internettet og på facebook

leser jeg om det folk er opptatt av der hjemme. Innvandringen av nye kulturer skaper fortsatt de store reaksjoner. Mange protesterer, og de færreste aksepterer at dette er noe vi ikke kan gjøre noe for å forhindre. Derimot kan vi hjelpe. Til Hellas og Italia strømmer det fortsatt inn mennesker fra både Midtøsten og Afrika. Noen flykter fra forfølgelse, andre flykter fra krigsaktiviteter, mens noen kommer bare for å få et bedre liv. Men i Middelhavets randstater blir de stanset, og der blir de. Antallet øker, og de andre europeiske landene sier bare at de ikke kan klare å ta imot flere. Dette får Middelhavslandene ordne opp med selv, mener de tydeligvis. Våre myndigheter sier at det er umulig å ta i mot flere hit til Norge.

Da jeg gikk på salgskurs i yngre år, lærte vi at det ikke var noe som var umulig. Det var bare det at det umulige tok litt lenger tid, lærte vi. Dagens politikere skulle kanskje vært sendt til et av disse salgskursene?