Lørdag, 17. september 2016

Jeg våknet ganske tidlig i dag, slik jeg bruker å gjøre, og kjente automatisk etter på kropp og pust. Kanskje var pusten bedre? Noen minutter senere, etter noen skikkelige host, kjente jeg at jeg fortsatt var like sliten, men jeg føler allikevel at det er noe som skjer i kroppen min. Inger Johanne sier at jeg bare skal slappe av, så det gjør jeg, i håp om at dette skal gjøre meg bedre. Om få dager sitter vi jo på flyet på vei til Gran Canaria, og i henhold til legen, vil jeg da komme meg raskt i form igjen.

I formiddag kom jeg over et bilde av noen flyktninger i Syd-Europa, det er ikke så ofte vi ser dette nå, ikke her i nord. Jeg tenker at hvis jeg hadde vært en av dem og vært som jeg er nå, hva ville jeg da ha vært opptatt av? Ville de andre sagt at nå må du bare ta det med ro for å bli bra? Jeg tror ikke det. Jeg tror det ville vært helt andre ting vi alle hadde hatt i tankene.

Verdens goder er egentlig ganske urettferdig fordelt. Vi har jo ikke gjort mye for å ha det så bra som vi har det her i Norge, så kanskje vi skulle vært mer engasjert i det å dele med dem som ikke har hatt den flaksen vi har hatt. Vår flaks var at vi ble født i Norge. Kanskje vi hadde vært mer interessert i å dele våre goder hvis vi hadde hatt det dårligere enn vi har det?

Da jeg var til sjøs midt på sekstitallet var det fortsatt mye prat om hvordan det var å være sjømann under siste verdenskrig. Det var jo bare tjue år tilbake i tid, og noen av mine skipskamerater hadde jo seilt som det vi i dag kaller krigsseilere. De manglende utbetalingene fra Nortrashipfondet lå der som et åpent sår for mange av dem, og noen pratet mer om det enn andre. Så la jeg merke til noe spesielt. De som klaget mest, var de som klarte å komme i land etter noen få måneder, men de som sto ute i alle årene, var de tauseste. De tenkte kanskje desto mer, men de høyeste klagene kom fra dem som hadde lidd minst.

Kanskje det er slik da, at de som har mest er mest opptatt av at de ikke skal miste det de har, og derfor holder de hardt på det de har, mens de som har minst har lettere for å identifisere seg med dem som ikke har noe i det hele tatt og derfor har lettere for å bidra med det de har. Noe å tenke på for oss alle?