Søndag, 4. september 2016

Endelig har jeg kommet i gang med morgenløpingen. Klokka sju tittet sola inn gjennom soveromsvinduet, noe som førte til at jeg våknet, ikke sånn forsiktig, men derimot ganske brått. Jeg ble liggende noen minutter å tenke over situasjonen. Jeg kan velge, tenkte jeg, mellom fortsatt å bli liggende og kanskje sovne igjen eller gjøre det jeg hadde tenkte over mange ganger de siste ukene, sette i gang igjen med det jeg brukte å gjøre før jeg fikk problemer med astmaen min, altså det jeg kaller gå-jobbe-løping. Jeg valgte det siste, altså gå-jogge-løping.

Klærne til denne aktiviteten hadde jeg ikke klar, men etter litt romstering fant jeg dem

Illustrasjonsfoto

fram, og et kvarters tid etter at jeg hadde bestemt meg, låste jeg ytterdøren og gikk kvikt og raskt, slik følte jeg det i hvert fall, nedover gata vår. Jeg tok av mot ungdomsskolen, gikk gjennom grøntområdene ned mot parken, passerte byens videregående skole, bruktbutikken og plutselig var jeg klar for bakkespurten. Oppover er bedre for beina mine, spurt er bedre enn jogging og målet er, nå som før, tre stolper. Hvor langt det er mellom stolpene, vet jeg ikke. Det er heller ikke så interessant. Det er målet som er viktig.

Mellom spurtene, mens jeg forsøkte å få tilbake pusten, betraktet jeg omgivelsene rundt meg. På den ene siden den trebevokste skråningen opp mot et boligområde, foran meg den skyggefulle noe våte asfalten med de krypende dyrene som mange har et sterkt hatforhold til og den andre siden der bilene kom meg i møte. Jeg begynte å betrakte ansiktene bak frontvinduene. Noen innbitte og andre trette, men alle dødsalvorlige. Man skal ikke spøke med en ny arbeidsdag, i hvert fall ikke den første arbeidsdagen i uka.

På sykkelstien der jeg kreket meg oppover, kom det også noen på to hjul. Deres ansikter var litt annerledes enn dem med fire hjul, de hadde litt mer smil, smil som ble bredere når jeg ropte «hei». At syklistene smiler, mens bilistene er alvorlige, er vel kanskje naturlig. Frisk luft gjør oss glad, og vinden blåser inn i munnene og tvinger leppene fra hverandre, mens innestengt luft gjør oss slitne med sammenbitt munn. Dessuten må bilistene i større grad være opptatt av trafikken, mens de på to hjul kan kose seg med den friske luften som suser forbi ansiktene deres.

Om et par måneder er leiligheten vår klar for innflytting, og kommende onsdag legges huset vårt ut for salg på nytt. Vi har senket prisantydningen med fem prosent og håper på bedre resultater enn i vår. Vi får se. For oss betyr det generell rydding og rengjøring og ikke minst vindusvask, så derfor må jeg si til dere som leser dette:

Takk for oppmerksomheten og ha en flott dag.