Ligg lavt, så tråkker du ikke i salaten (torsdag, 16. juni 2016)

Mors fødselsdag.

Vi kommer nettopp fra mor. Dagen i dag, for åttini år siden, ble hun født. Åttini år siden, tenkte jeg der vi satt på balkongen hennes. Tross vond rygg er hun fortsatt oppegående og mottagelig for besøk.

 

Inger Johanne har ennå ikke blitt noe bedre.

Hun har mye smerter i den ene siden av hodet og i øret, men jeg stoler på at den siste bredspektrede antibiotikakuren snart må ta knekken på bakterien som forårsaker det hele.

 

I dag var det visning

for potensielle nye kunder på Mo Terrasse. Selv om denne egentlig ikke var for oss, var det DSC08173allikevel godt at vi møtte opp, for gjennom samtale med et annet par som har kjøpt leilighet i den høyeste blokka, ble vi gjort oppmerksomme på et mulig behov for solskjerming. Dette hadde ikke vi tenkt på. Nå spørs det hvor stort behov vi har for skjerming mot sol siden vi har tak over nesten hele terrassen, men allikevel avtalte vi at den stedlige prosjektlederen skulle kontakte oss vedrørende dette.

 

Ligg lavt, så tråkker du ikke i salaten!

Her om dagen kom jeg til å dele noe på facebook. Kanskje i vanvare eller kanskje fordi teksten var tilforlatelig enkel og ganske inviterende. Du har sikkert lest den selv; et utdrag fra noe som skal være hentet fra en tale av en tidligere australsk statsminister, hvilket det ikke er.

«Når vi kommer til et nytt land», slik leste jeg det, «bør vi oppføre oss høflig mot dem som bor i landet og vise dem respekt. Husk at det er deres land. Hvis ikke, bør vi finne et annet sted å være».

Dette er noe jeg ble innprentet av morfar og onkel Paul før jeg reiste til sjøs for femti år siden, og for meg er den regelen svært gjeldende. Jeg irriterer meg blant annet over nordmenn som klager over det som skjer på Gran Canaria, når de selv er gjester, og gjester er de hele tiden, helt til de registrerer seg som fastboende.

Men etter å ha lest noen kommentarer til det jeg delte, begynte jeg å tenke. Bakgrunnen for teksten viser også en annen side. Hele teksten er kanskje laget for å misforstås. Kanskje?

«Jeg deler minst mulig på facebook», sa en til meg, «og skriver minst mulig. Da risikerer jeg ikke å tråkke i salaten».

«Dette er jo sant», tenkte jeg, «men det er jo ikke meg. Da må jeg jo skjule meg bak noe som ikke er meg. Jeg får heller gjøre tabbene, og hvis de blir for ille, får jeg heller skrive en unnskyldning, slik jeg har gjort det i dette tilfellet».

Men så er det meg og mine tanker da. Jeg er relativt åpen for innvandring, noe de fleste vet. Så sant de ikke er til direkte skade mot det samfunnet jeg liker, og det kan jeg ikke si at innvandringen er.

Dessuten er vi nødt til å veie det ene mot det andre. Hvis vi veier fordelene og ulempene av det ene mot fordelene og ulempene av det andre, er det lettere å se hva som er minst greit. Hva er for eksempel fordelene ved å bo i et land uten innflytelse fra andre kulturer, sammenlignet med fordelene ved å bo i et land bestående av stadig nye impulser fra nye kulturer? Og hva med ulempene ved det samme?

Og så har vi jo etikken da. Det vi også kan kalle folkeskikk. Vi har jo lært, fra vi var små, at vi har plikt til hjelpe dem som har det ugreit. Og de som kommer hit fra krig eller sult, de har det ikke greit, og da er det vår plikt å hjelpe dem. Om dette tror jeg det er stor enighet blant de aller fleste.

Så kommer det store spørsmålet: «Hvordan skal vi hjelpe?» Bistandsorganisasjonene sier «begge deler», altså hjelpe nærmest der de er, hvis det er mulig, og hjelpe ved å ta imot dem som kommer hit. Alt på en skikkelig måte.

Allerede nå begynner det å bli litt komplisert, men det kommer mer. Hva med dem som ikke er såkalte kvoteflyktninger? Selv om ikke de er blant de kvoterte fra FN, så trenger de jo likevel hjelp. Ellers hadde de ikke flyktet fra det som var deres. I tillegg kommer barneflyktningene og etiopiere som flykter fra sult, eritreiske unge mennesker som ikke vil avtjene militærtjenesten i landet sitt, fordi de aldri vet når de er ferdig med sin tjenesteplikt og somaliere som finner det vanskelig å leve i klansamfunnene.

De fleste ser jo at dette er et svært komplisert bilde, men vi kan allikevel ikke toe våre hender og si «beklager». Vi har som et sivilisert land, plikt til å hjelpe så langt vi kan. Dessuten er dette «god folkeskikk».

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s