Det er ettermiddag, og jeg sitter her med en rar vemodig følelse i kroppen. Jeg har nettopp lagt fra meg boken «Eclipse i Mai» av Gert Nygårdshaug. Jeg nærmer meg slutten av den uten at jeg kan se at den kan ende spesielt godt for noen. Den ligner litt på bøkene i Milo-serien. Alt er på en måte feil, men allikevel rettferdig.

I dag var jeg nede på Floriss i Hvaltorvet og bestilte blomster til et familiemedlems bisettelse i neste uke, men først var vi hos legen. Inger Johanne har ennå ikke blitt noe bedre, heller verre, og nå ble hun sendt videre til øre-nese-hals-legen rett over gangen, en avdeling som er åpen bare fra mandag til torsdag, og i dag er det fredag. Altså må vi vente til mandag med å få beskjed om hva spesialisten forstår av tilstanden hennes. Hun har fortsatt vondt i den ene siden av hodet og hører dårlig på det ene øret. I tillegg blir hun ofte svimmel og kvalm. Derfor sitter hun helst rolig og bruker både antibiotika og smertestillende.

Vel hjemme etter Floriss, ble vi enige om at jentene, våre døtre, burde informeres om bisettelsen til uka, så jeg sendte sms til begge om dette. Samtidig måtte vi fortelle om tante som skal inn på radiumhospitalet for stråling mot kreft førstkommende mandag, og til slutt fortalte vi også om en tredje som nettopp døde på grunn av svulst i hjernen. Vår eldste datter reagerte med et utrop på tre ord: «Mange oppløftende nyheter!». Jeg kunne bare svare «det er dessverre bare sånn det er».

«Kanskje det ble for mye negativt?», tenkte jeg høyt til Inger Johanne.

I morgen kveld skulle vi ut på en underholdende kveld med venner inkludert et vorspiel. Billetter hadde Inger Johanne fått til sytti års dagen sin, og vi gledet oss stort, men på grunn av helsesituasjonen hennes, måtte vi ringe og fortelle at dette var ganske umulig. Leit var det, både for gavegiveren, oss og dem vi skulle til i vorspiel. Det er mange som rammes når sykdom inntrer.

«Det har vel noe med alderen å gjøre?», ble det spurt da gavegiveren kom for å hente billettene, slik at et annet vennepar av henne fikk nytte av dem. Det er ikke bare vi som blir eldre. Våre jevnaldrende blir dessverre det samme.

«Det bruker ikke å være meg som blir syk på sommeren», sier Inger Johanne, og vi tenker etter og blir enige om at hun har rett. I fjor sommer var jeg syk nesten halve sommeren. Jeg gikk skiftevis på kortison og antibiotika mot bronkitt og lungebetennelse. Fem ganger måtte jeg være hjemme fra selskaper eller måtte trekke meg tilbake før halvgått løp. Men nå har jeg blitt registrert hos legen som noe de kaller «kroniker» og dermed skal jeg melde meg der så snart jeg blir forkjølet. Da blir det nok bedre. Forhåpentligvis.

«Gran Canaria er nok stedet for meg», sa jeg til gavegiveren da hun kom for å hente billettene. Jeg har blitt dårlig der også, men da bare med lumbago og forstoppelse. Ikke lungebetennelse.