Hjemmet vårt er for tiden åpent for visning.

Vi skal flytte i november, så vi har god tid til å skaffe potensielle kjøpere. To offisielle visninger er gjennomført med megleren tilstede, og i går hadde vi et par her for privat visning og det samme i dag. Vi har sagt at det bare er å ringe på døren hvis de er interessert. Totalt har det vært snart femten par innom.

Ingen bud har kommet. Kanskje ikke så merkelig når de fleste forteller at de allerede eier et sted å bo samt at de ennå ikke har klargjort salg eller finansiering med verken megler eller bank. Dessuten er det lenge til november da vi skal flytte, så både de og vi har et ganske avslappet forhold til det hele, men hyggelig er det å ta med potensielle kjøpere rundt i huset. Det betyr jo at vi også må holde det mest mulig ryddig, hele tiden, i tilfelle det skulle dukke opp en interessent.

Jeg leser hele tiden.

Ikke lenge av gangen, men jeg elsker å holde i en bok i papirutgave. Jeg liker lukten, og jeg liker følelsen av å bla i bøker. Alt sitter igjen fra da jeg var barn. Jeg lærte tidlig å lese av mor og far og ble ofte tatt med på biblioteket av mor. Den lukten som satt i bibliotekveggene og alle historiene som lå mellom bokpermene, elsket jeg, og jeg gjør det fortsatt.

Akkurat nå leser jeg «Nygaardsvolds Soldater» av Fridtjov D. Löderup, om en frivillig krigsdeltakers opplevelser våren 1940. At noen i Norge kriget så aktivt denne våren, har jeg ikke fått skikkelig med meg.

I løpet av disse vårdagene kjempet og døde det mange norske soldater og frivillige oppover i Gudbrandsdalen. Etter hvert kom det også til forsterkninger fra England. De første var svært dårlig utstyrt og dårlig trent for kamper i norske daler og fjell, men etter hvert kom det flere mer trente folk. Allikevel var det vanskelig å stå imot de tyske trente soldatene, og snart ble de engelske evakuert, men da var kongen og regjeringen Nygaardsvold i sikkerhet. Heldigvis for Norge.

De bruker frykt som virkemiddel,

og det virker. Hver gang. Uansett hvem som bruker dette. Jeg liker det ikke, og det gjør de færreste, tror jeg. Hvem liker vel å bli skremt? Men allikevel leser vi om at mange støtter dem som sender ut skremmeskuddene, om de så kommer fra Trump i USA eller enkelte sentralt plasserte politikere her hjemme som stadig forteller oss at de frykter fremtiden for seg og sine barn. De kunne gjerne lagt til «og det gjør vel du også?»

Jeg liker det ikke. Jeg liker ikke å bli manipulert inn i min egen fryktsone for at jeg skal støtte dem som får meg til å føle denne usikkerheten og frykten. Jeg liker det rett og slett ikke. Derfor føler jeg avsky for dem som bruker dette verktøyet, om det så er politikere som anvender det for å få tilhengere eller terrorister som bruker det ene og alene for å gjøre oss oppmerksomme på sin sak.

Ellers er det temporær sykdom

som herjer med oss to i Hekkeløpveien 16. Begge behandles med antibiotika samt noen tilleggsmedisiner. Jeg er på bedringens vei, mens Inger Johanne ennå ikke ser noen stor bedring, ikke ennå, men den kommer.