En heftig dag.

Først var jeg hos Specsavers for synsundersøkelse og bestilling av nye briller etter grå stær operasjonen for fem uker siden. Dessverre hadde jeg begynnende etterstær, mente optikeren, så det blir antageligvis laseroperasjon om et års tid, men nye briller kommer om et par uker, noe som skal bli godt. Nå har jeg ett sett briller for lesing og et annet sett for laptopen, og sjelden finner jeg det settet jeg trenger akkurat når jeg trenger det.

Deretter gikk turen til Miele-senteret i Nesbruveien 71, et flott senter der vi ved hjelp av en medarbeider fikk full gjennomgang av det vi sannsynligvis kommer til å sende videre til Norema. Det er jo de som skal integrere hvitevarene på kjøkkenet vårt på Mo Terrasse.

Fra Nesbruveien er det kort avstand til IKEA, og dermed var det beleilig å spise middag der før vi kjørte videre til Isabelle med ting og tang hun mente hun hadde behov for og derfra til Sofia der vi dekket hennes behov for ting og tang. Samtidig fikk vi se det nye badet hennes som hun var svært fornøyd med, noe vi skjønte godt.

Så gikk kursen hjemover med oss alle tre. Sofia skulle hjem for å delta i konfirmasjonen til et fadderbarn, og i dag fant hun ytterligere ting og tang som hun mener hun kan få nytte av, noe som passer oss godt siden vi skal tømme huset for det vi ikke kan ta med oss til leiligheten på Mo Terrasse. Dermed blir det ny tur til Teisen i morgen med nedlastet bil.

Holdningsendringer.

På markedsføringsskolen lærte jeg at våre holdninger er noe som sitter godt fast i oss alle, og noe som er vanskelig å forandre, men i løpet av ganske kort tid har hele verden gått gjennom store holdningsendringer.

Her i Norge har vi fra gammelt hatt den holdning at svake parter må hjelpes. Helt fra de store oversvømmelsene i Nederland til flyktningene fra Ungarn. Dette var i en tid hvor vi var blant de fattigste landene i Europa og ikke hadde så mye å miste.

Senere hadde vi flaks da det ble funnet olje utenfor kysten vår, og i løpet av kort tid hadde vi blitt et av verdens rikeste land. Sakte og sikkert dreide holdningene våre seg, fra det vi med stolthet mente var viktig og riktig, det å «hjelpe andre i deres nød», til det mer egoistiske «å ta vare på og beskytte det vi har».

Jeg trodde dette var spesielt for Norge, men nå er jeg ikke sikker lenger. Trump i USA vil stenge meksikanerne og muslimene ute, og stadig flere land i Europa snakker om å stenge grensene sine for flyktningene fra øst og sør. Til og med kongen tar til orde for å, som han sier, «vi kan ikke ta imot hele Afrika».

Dette skremmer.

Erdogan i Tyrkia vil bort fra demokrati og over til presidentstyre. Putin fokuserer på russisk angrepsevne. Den japanske statsministeren, Abe, vil vekk fra selvforsvarsidéen til å ta en større militær rolle i verden. Flere og flere land blir stadig mer fokusert på innenlandske interesser.

Her hjemme truer arbeidsledigheten. Normalt ville det kanskje vært positivt for arbeiderpartiet, men nå ser det ikke slik ut. Kanskje det har blitt slik nå, at de som har jobb, klamrer seg til sin sikkerhet uten å bry seg om «de andre».