Med godt mot sto jeg opp i går morges for å ta meg en mosjonstur. Den første på mange uker. Egentlig visste jeg at dette kom til å gå dårlig siden det høyre beinet har vært så godt som helt ubrukelig i mange uker. Det har vært vondt og kraftløst siden fjortende oktober da jeg fikk en såkalt akutt lumbago i den nederste delen av ryggen mens vi gikk på gaten i Vecindario etter å ha besøkt Gro som ikke var hjemme. Vi hadde glemt at hun var i Las Palmas for å spille petanque slik hun bruker å gjøre på onsdager.

Så ryggproblemene startet under denne spaserturen i Vecindario på Gran Canaria der vi oppholder oss det meste av vinteren, men jeg har følt meg stadig bedre den siste uka og har gått noen gode formiddagsturer, og i dag våknet jeg ved firetiden på morgenen med en urolig kropp som tydeligvis trengte å få brukt seg litt. Derfor satte jeg mobiltelefonen til vekking to og en halv time seinere.

Det var mørkt da jeg kledde på meg, men med temperatur på fem grader og våt asfalt, så det hele greit ut. Jeg låste døren og begynte å gå i retning av Bugårdsparken. Du verden, så heldig vi er som bor så nær Sandefjords flotteste park for all slags mosjonering, men i dag skulle jeg ikke bruke den. Jeg skulle passere gjennom parken og fortsette nedover forbi Sandefjord videregående skole og ned Peder Bogens gate til innfartsveien. Derfra er det oppoverbakke til Haukerød, verdens navle for dem som har tilhørighet der, og det var denne jeg søkte mot, denne oppoverbakken.

Nå skulle beina prøves. Det er mye bedre å løpe oppover enn både bortover og nedover. Der er vi enig, bakkeløperne på Vestlandet og jeg. Det var noe småvondt i korsryggen, men ikke noe som hindret meg i å løpe; trodde jeg.

De første løpestegene gikk greit, men plutselig sviktet det høyre beinet. Det virket som om det var kneet var lammet. Det bar rett og slett ikke resten av kroppen, og dermed skjente jeg over til den andre siden av gangveien. Nede på innfartsveien kom et par biler, men det var ingen fare for at jeg skulle falle ut i den, men jeg tenkte at bilførerne vel antageligvis vurderte meg som en full mann i treningsklær, noe som ikke er spesielt vanlig. I hvert fall ikke så tidlig på morgenen.

Jeg prøvde igjen og igjen, men hver gang skjedde det samme. Tidligere brukte jeg å løpe tre stolpelengder, men nå ble det bare en halv lengde før beinet sviktet. Til tross for dette valgte jeg å prøve, igjen og igjen, inntil det bare ble en noe sjanglende gange. Man skal ikke gi seg. Det hadde jeg da lest i intervjuer med idrettsfolk. Slik motstand er det bare å jobbes med, inntil man vinner.

Da jeg til slutt låste opp døren hjemme hadde klokken passert åtte. Altså hadde jeg vært ute over en time. Jeg rullet ut en strandmadrass som jeg bruker til treningsmadrass og gikk på med tre typer øvelser som skal være bra mot isjas-problemer, slik fastlegen hadde anbefalt.

Resten av dagen gikk med til tv-sporten avbrutt av litt småhvile i mellom, og på ettermiddagen var det tid for å besøke et nyfødt barn i familien. Altså en perfekt lørdag.

. . . 0 . . .

Nå ser det for øvrig ut til at nasjonen vår har samlet seg for å finne løsninger på trykket av mange flyktninger. Jeg er ikke spesielt glad i den regjeringen vi har, og skulle gjerne ha skiftet ut begge regjeringspartiene, men jeg tenker på noe jeg hørte i USA da jeg var sjømann: «Vi skifter ikke president når landet står overfor problemer forårsaket av noe utenfor landegrensene». Det var dette jeg hørt av noen amerikanere, og jeg tror kanskje de har rett, og at det er viktig å samle oss om å finne løsninger som har et godt flertall i folket, så sant disse løsningene ikke er av den ekstreme typen.

Black Friday er for det meste over her i Sandefjord selv om noen butikker overdriver med å kjøre denne tilbudsaktiviteten hele uka. Jeg var innom Elkjøp og synes ikke at denne aktiviteten skilte seg noe særlig fra andre tilbudsaktiviteter. Allikevel har jeg hørt at det omsettes for store summer denne fredagen. Det kommer vel kanskje av at vi nærmer oss jul og at folk bruker denne dagen til å kjøpe julegaver.