Fredag, 13. november 2015
Vi bor mest på Gran Canaria om vinteren, og har lest om flyktningene som kommer til Europa. Nå skal vi snart hjem, og vi har hørt fra mange at mye har blitt annerledes siden vi reiste hit ned. Dette diktet bygger på det vi har blitt fortalt.
Når dere kommer hjem vil dere finne et annerledes Norge enn da dere fór,
til landet vårt har det kommet et annerledes folk som krever og roper i kor:
Vi vil ha et sted å bo,
vi vil ha fred og ro,
Vi kommer fra et land der krig og kamp er det som gjelder.
Nå har vi kommet hit og vil ikke vandre lenger.
Vi har stanset, dette er stedet for oss.
For lenge siden kastet vi loss.
Vi har vandret, dag etter dag og uke etter uke.
Her i dette landet har vi funnet en luke.
Send oss ikke tilbake, vær så snill, vi orker ikke mer, det er her vi vil være.
Ønskene våre er da ikke så svære.
. . . 0 . . .
Svaret fra Norge har kommet med ordlyd så krass:
Vi ønsker dere ikke, vi har ikke plass.
Vi har nok med oss selv.
Slik er det bare, dere må reise tilbake, reis allerede i kveld,
Dere må finne dere et annet sted.
Noen almisser kan dere allikevel gjerne få med,
men her kan dere ikke være.
Det er ikke for å være sære.
Vi pleier å være greie, men ikke med dem som ikke er som oss.
Og dere er jo av den andre sorten, dem som sikkert bare vil stjele og sloss.
. . . 0 . . .
Vi har lest i avisen, mennesker som dere er ikke bra for våre barn.
Dere forsøker til og med å fange dem med deres slibrige «garn».
Vår gode norske kultur kan faktisk stå for fall.
Spesielt når dere kommer hit og bare krever,
uten å tenke på at pengene er våre og begrenset i tall.
Vårt Norge er så lite, og vi er så få,
Dere bør heller reise tilbake og legge dere ned der dere lå.
Og vær snill og ikke stoppe opp.
Her mysser det av folk som dere, dere sprer dere jo som skadelig sopp.
Dere passer rett og slett ikke inn.
Vi er vi og dere er dere, dere kan rett og slett forgifte våre barns sinn.
. . . 0 . . .
Det er slik jeg forstår det som skrives og sies av de mange på internettet,
og de er da ikke gale, de bare sier at vi andre må ta til vettet.
Vi må stenge de nye ute, de hører ikke til i vårt land
De hopper om bord i båter og vasser i land der de kan.
Slikt kan da ikke vi akseptere
Det kan jo komme mange flere.
Etterskrift:
Dette er bare et dikt som er bygget på mine følelser akkurat her og nå.
Jeg er sikker på at mye av det jeg har lest, er skrevet basert på øyeblikkets usikkerhet og engstelse.
