Tirsdag, 10. november 2015

Har vi mot til å hjelpe selv om det vil koste oss dyrt? (tirsdag, 10. november 2015).

I dag fikk jeg telefon fra eiendomsmegleren og vi avtalte kontraktsmøte fredag tjuende november klokken ni. Deretter er leiligheten på Mo Terrasse vår, selv om de ennå ikke har begynt å grave.

Halvannen time seinere har både Inger Johanne og jeg time hos legen. MR-undersøkelsen her nede er da fire dager gammel og bør vel gi grunnlag for om jeg blir operert eller om jeg skal fortsette å ha smerter slik en av de spanske legene antydet. «Dette er nok noe du må leve med», mente han.

I dag har jeg hatt det noen kaller kvalitetstid med bare meg selv, mens Inger Johanne har gått til Faro de Mas Palomas sammen med våre venner Aud og Bjørn som også er her nede. Ryggen fortalte meg hvor mye jeg kan gjøre, og det å gå halvannen time langs stranda til Faro, var uaktuelt.

I morgen kommer to andre venner fra Moss. De skal bo hos oss og reise hjem sammen med oss.

. . . 0 . . .

Klokken er nå nesten tolv. Jeg har sovet et par timer og våknet ved at leggen verket som f …. Planene for i morgen er at vi skal ta bussen til Arguineguin og båt videre til Mogan sammen med Aud og Bjørn, men nå tviler jeg på at jeg er i stand til det.

Jeg har nettopp tatt smertestillende, to paracet og en ibux, og håper at de tar brodden av verkingen, så kanskje jeg får et par timer søvn til.

. . . 0 . . .

Jeg lå ved bassenget her på huset for noen dager siden og pratet med en nabo. Hun driver en sportsbar i nærheten av her vi bor. Vi pratet litt om hvordan det er å jobbe med slikt her nede.

«Min mann og jeg overtok stedet for et par år siden», fortalte hun, «og har åpent så lenge det er sport å vise på tv. Når det ikke er noe å vise, holder vi stengt, men fotballkamper er det som regel bestandig, og nå begynner snart skiidretten».

«Jeg har blitt fortalt at mye er forandret hjemme de siste månedene», spør jeg. «Hvordan er det i Sverige?»

Hun skjønte straks hva jeg mente. Vi har vært her nede i to måneder og har liten føling med det som skjer hjemme. Nå skal vi hjem om en ukes tid og undrer oss på om det er noe i det vi har hørt.

«Hemma i Sverige», sa hun, «har det kommit många och det kommer många flere, men helsike heller, hva skal man gjöra. Vi kan jo inte kasta dom i sjön. Under sista kriget kom dom från Norge och vi bröt med Tysklands befalning och risikerade at dom ville ta ôver. Det er akkurat det samma i dag. Vi kan inte gjöra något annat enn vi gjör. Vi er jo människor».

Jeg har lest norske aviser og det som skrives av kommentarer på internett, og følte at det denne damen sa, var det eneste riktige. Vi er jo mennesker. Det kommer mange flere flyktninger til Sverige enn til Norge. Allikevel sier de «vi är jo människor och tar imot så många vi kan».

Historien vil vurdere vår nasjon, vår innsats og vår menneskelighet og avsi sin dom. Jeg vet ikke om dommen vi kommer til å få, er den beste.

Mange sier at de er redde for at vi skal miste den norske kulturen. Jeg vet ikke om det finnes noe som heter den norske kulturen. En nasjons kultur er under stadig forandring.

Jeg har reist Norge rundt, både i den norske marine og som selger. Kulturen vestpå og kulturen nordpå er ikke den samme kulturen som vi har i Sandefjord der jeg bor. Kulturen går mere på om vi har mot til å hjelpe dem som trenger det, selv om det kommer til å koste oss både det ene og det andre. Det motet håper jeg vi har.