Lørdag, 7. november 2015

Smerter, hygge og skriverier (lørdag og søndag, 7. og 8. november 2015)

Utsikten fra den ene balkongen vår.

Lørdag formiddag:

Jeg har lagt bak meg en ny natt nesten uten søvn. Smertene dekker nå området fra hoftehøyde og ned til ankelen, og jeg finner ingen annen hvileposisjon enn min IKEA-stol.

Det jeg synes er merkelig, er at når solen og varmen kommer på morgenen, er alt svært bra. Smertene gir seg en tanke og dermed blir humøret bedre. Jeg er heller ikke spesielt trøtt ut over dagen selv om jeg sover lite.

Hoften, kneet og leggen smerter allikevel, spesielt når jeg går noen skritt, men da får jeg bare la være å gå disse skrittene, tenker jeg, så akkurat nå er Inger Johanne ute og shopper alene. Resultatet blir som vanlig spennende.

Den nye parasollen og en liten vindmølle som skal skremme bort duene, er montert. Takk til Gro for vindmølla.

Jeg begynner å tenke på hjemreisen om nesten fjorten dager, jeg med stokken min, egentlig så er det stokken til Gro, jeg har den bare til låns og Inger Johanne må ordne med fire kofferter, to store og to små, mens jeg står der ved siden av. Vi har allerede tenkt ut en løsning, så det skal nok gå bra, tror jeg, men det blir mye mindre julemat herfra enn vi bruker å ta med.

Lørdag ettermiddag:

Gro har vært innom, vi har badet og drukket kaffe, og nå er hun på vei hjem til Vecindario. I morgen kommer hun igjen. Da er det søndagstur med våre venner som kommer i kveld. De blir sikkert også hennes venner i løpet av dagen. Hun, Gro, er en dame som gir, hun foreslår selv og inviterer, altså et stort ja-menneske. Vi har blitt svært glad i henne, ikke bare fordi hun gir så mye av seg selv, men også fordi hun er så romslig og veldig lett å prate med.

Natt til søndag:

Så sitter jeg her igjen da, i IKEA-stolen min, med føttene noe høyere plassert på noen puter. Jeg har tatt smertestillende og valium, alt på resept, noe for mange i forhold til de jeg skulle ha. Klokken er snart to og kanskje det blir noe søvn på slutten av natten, men ikke akkurat nå. Mor har advart meg mot valium siden disse kan bli vanedannende, men jeg har fått beskjed om å bruke dem i kun en uke for at musklene skal slappe av og slik blir det.

Henning Mankells Pyramiden ligger ved siden av meg. Det gir spesielle følelser å lese denne boken, så tett etter at Mankell døde. Han sa selv, i forbindelse med denne boken, at det var så mange som hadde spurt ham om Wallanders tidlige år, så derfor kom denne boken.

Jeg fikk spørsmål her forleden om hvorfor jeg kommenterer så mye av det som skrives på facebook. Bakgrunnen er ganske enkel:

«Når noen skriver offentlig ting som jeg er totalt uenig i. Det kan være svært negative utsagn, spesielt i forbindelse med dagens flyktningsituasjon, kan jeg ikke la være å la disse utsagnene stå uimotsagt».

En av våre mer kjente politikere sa for en tid tilbake at vi alle har en forpliktelse til høylydt å gi beskjed offentlig dersom vi er uenig i det som skrives eller sies offentlig, noe av det er svært negativt og menneskefiendtlig, slik at det som skrives ikke blir stående uimotsagt. Blir det stående uimotsagt kan det vi er uenig i, bli en sannhet for skribenten, og det er ikke riktig. De bør få vite at slik er det ikke. Andre kan ha andre meninger og oppfatninger.