Fredag, 6. november 2015

Utsikten fra balkongen på fjellsiden

En tøffere natt enn jeg liker (fredag, 6. november 2015)

Den tøffeste natten etter at jeg fikk disse smertene, ligger bak meg. Turen rundt bordet gjorde jeg mange ganger, ikke fordi det var så morsomt, men fordi det var umulig å sitte, umulig å ligge, vondt å stå eller henge, men så kom dagen med sol og skyfri himmel, over tjuefem grader i skyggen, og plutselig var alt levelig igjen, for en god stund.

Derfor tok vi taxi opp til San Fernando etter frokost og handlet mat og ny parasoll. Den gamle som er snart en uke gammel dekker ikke så mye som vi skulle ønske. Handlevognen i Sparbutikken er fin å henge over, og dessuten hadde jeg jo sherpa med meg.

Inger Johanne er bare fantastisk. Allikevel er det lett å bli sint når smertene river som verst. Sint, ikke på henne, ikke på noe, kanskje mest på meg selv. Noen ville vel kalle det irritasjon, men jeg liker ikke meg selv i en slik situasjon.

Akkurat nå venter vi gjester. Jeg vet ikke om jeg orker å delta. Kanskje eller kanskje ikke. Jeg får se. Jeg skal i alle fall hilse på dem. De snakker bare spansk, og det blir for slitsomt i ettermiddag når jeg er så trøtt.

Jeg vet jo ikke om jeg har prolaps en gang. Legene her nede sier at jeg har betennelse der puta mellom to virvler skulle være eller er. Det er bare at denne puta er i stykker etter røntgenbildene å dømme. Forsikringslegen i København sier at han tror det er en akutt prolaps som bør opereres, men er ikke sikker. Den sekstende november vet jeg kanskje mer, etter at jeg har vært gjennom MR-undersøkelsen.

Jeg ringte fastlegen min i dag tidlig for å informere ham og samtidig bestilte vi time for både Inger Johanne og meg dagen etter at vi kommer hjem den nittende november.

Gunvor og Geir reiste hjem i dag tidlig. I går kveld var de her hos oss til tapas, sammen med Gro, men de skulle bli hentet ved firetiden om morgenen, så kvelden ble avsluttet i rimelig tid. Vi fikk melding om at de var hjemme allerede i ettermiddag til skyet vær og sju grader. Da tenkte jeg at det er greit å være her nede. Det vonde er der uansett, så da er det bedre at klimaet og temperaturen er topp. Det sies at når solen skinner inn i øynene våre, hjelper det på humøret. Man får en slags humørinnsprøytning, og det er bra.

Avisene som vi laster ned, handler hovedsakelig om flyktningene og hvordan dette påvirker landet og Europa som helhet, og jeg kan ikke la være å si det jeg mener, spesielt på facebook, når jeg synes «trangviksmeningene» blir for bastante.

Jeg meldte meg inn i arbeiderpartiet for ett år siden. Det har tatt lang tid å komme til den konklusjonen, og jeg har trodd på alt fra Erling Norviks folkehøyre til SV samt på mange av de mindre partiene, men har til sist innsett at rettferdig fordeling av godene er det viktigste for meg. Kan det ha noe med alderen å gjøre, tro?

En ung bekjent av meg spurte en dag om det var mulig å skifte syn på de politiske partiene uten å bli sett på som vinglete. Jeg svarte at jeg tror mer på det motsatte. Den som aldri skifter mening, stiller nok i gruppen stabeiser, uten egentlig å vurdere hva de andre partiene står for i forhold til hva han selv mener.

Dette var litt om det jeg tenker i dag.

Jeg sitter på den ene balkongen vår og skriver, vi har faktisk fire av dem, men denne har skygge med utsikt opp mot fjellet. Jeg må innrømme det; jeg har blitt storligen glad i denne øya med alle sine forskjellige nasjonaliteter, og med disse ordene ønsker jeg deg en flott høstkveld.