Islandsk fraktebåt fra 1905.

I dag strømmer flyktninger til Europa, flyktninger fra Midtøsten og Nord-Afrika. Dette er i ferd med å endre oss som folk, og skarpe motsetninger i meninger kommer til syne.

Min morfar var også en slags flyktning, fra Island. Som barn ble han og søsteren hans bortsatt til en prestegård som gratisarbeidere, fordi foreldrene hans ikke kunne ta vare på ham eller var døde. Dette fortalte han aldri, etter det jeg har blitt fortalt.

Som tenåring snek han seg om bord på en fraktebåt og havnet på brygga i Tønsberg der han ble plukket opp av en skomaker og hvalfanger. Hans hell var at dette var min oldefar som var født som såkalt «uægte» sønn av en «pike» på en bondegård og «en ungkar».

Oldefar og oldemor hadde flere fosterbarn i tillegg til sine egne barn og mente at de også hadde plass til denne unge gutten fra Island, en gutt som bare snakket islandsk og verken kunne lese eller skrive. Gutten lærte seg raskt de ferdighetene som til slutt førte ham fram til en av de beste elevene ved stuertskolen i Tønsberg.

Han og husets ene datter giftet seg, og han ble min morfar og hun min mormor. De fikk ti barn som igjen til sammen fikk femten barn. Alt dette fra en flyktning fra Island som verken kunne norsk eller lese og skrive.

Jeg tenker at noen er villig til å ta ansvar, og det gjorde altså min oldefar og min oldemor. Dette satte spor hos mormor og morfar, og under krigen gikk det mye mat fra småbruket deres til den russiske fangeleiren på Nøtterøy, og det samme til dem som kom på døren og ba om hjelp.

I dag vet vi at vi også må ta ansvar, om vi vil eller ikke. Flyktningestrømmen og andre som søker bedre levekår, kommer. Det er jeg ganske sikker på, og det er så mange at det blir umulig å stanse denne strømmen.