Overlater vi ansvaret for flyktningene til andre?

Over syv hundre nye flyktninger kom til Italia med det norske skipet Siem Pilot. Til Italia som var svært langt nede økonomisk for kort tid siden og som er et av de landene som det nå ser ut til å gå bedre med. Hvor mange flyktninger kan de egentlig ta hånd om og hvor mange har de tatt hånd om? Kan vi la dem være alene om ansvaret bare fordi de geografisk ligger der de ligger?

Kan vi sitte trygt på vår økonomisk brede og tunge rumpe og si: «Det får de andre ta seg av! Vi er mest opptatt av oss selv».

I dag hørte jeg en rapport fra Italia og Sicilia. På Sicilia der over sytti prosent av befolkningen er uten jobb, hørte de at nitti flyktninger trengte hjelp. De svarte at de ikke kunne tilby jobber siden det ikke finnes noen, men de tilbød både steder å bo, mat og klær. En av innbyggerne mente at vi må skille mellom jobber og barmhjertighet. «Vi har tradisjon for å hjelpe dem som trenger det», sa han.

Da tenker jeg, kanskje det er slik at når man har lite, da er det lettere å dele det man har. Her i landet har vi for eksempel mye, og derfor liker vi ikke at noe forstyrrer vårt økonomiske gode liv og vår etablerte selvtilfredshet.

En riktig fin skapelseshistorie.

Jeg leser for øvrig en slekts krønike fra New Zealand, og hvis det er sant det jeg leser, mener maoriene at skapelsen var slik:

Først var det mor jord og far himmel. De elsket hverandre slik at de ikke ville skilles, men barna til begge ville at det skulle være en verden med fugler, fisker, måne og alt. Derfor tok barna affære og skilte moren fra faren. Faren ble svært lei seg og gråt og gråt slik at det ble elver, hav og vann og til slutt var alt ferdig.

Jeg liker denne skapelseshistorien bedre enn noen annen jeg har hørt.