Lørdag, 16. mai 2015

Jeg sitter på balkongen vår i Playa del Inglés og leser dagens Aftenposten. Temaet jeg leser om, er innvandring og handler spesielt om Södertälje som artikkelforfatteren mener ikke har klart integreringen særlig godt.

Inger Johanne er hos frisøren, og jeg sitter her alene med Aftenposten og mine tanker.

I Södertälje, skriver artikkelforfatteren, har det handlet mer om segregering enn integrering. Innvandrerne har fått lov til å bo der de ønsker, og det betyr jo at de fleste trekker mot grupper som er mest lik dem selv. Slik var det vel i Brooklyn i USA da nordmenn kom dit i et stort antall, og slik er det vel nå i land der for eksempel nordmenn bosetter seg fordi de jobber der. Så dette med at visse bydeler domineres av mennesker med samme bakgrunn, er da helt naturlig. Så hva er egentlig problemet?

En av intervjuobjektene sier at innflyttere ikke behøver å snakke svensk. De kan klare seg med sitt morsmål. Her er intervjuobjektet og jeg helt enig. Når vi flytter til et land for å være der i lengre tid, bør man sette seg inn i språket og kulturen i det landet man kommer til. Vi bor her i det spansktalende Gran Canaria over halve året og går derfor på spansk-kurs. Vi prater med fastboende kanariere for å lære mer av språket og bli kjent med deres kultur. På den måten har vi blant annet fått lov til å være med på biltur med en kanarisk familie og bakedag på deres private kjøkken. Språket er nøkkelen til alt, blant annet til å lære mer om hverandre.

Om vi er gode i spansk? Til det kan jeg svare et «absolutt ikke», men vi forsøker, og våre forsøk blir tatt imot med åpne sinn. Min kone kan mer, mens jeg kan mindre og våre kanariske venner kan absolutt mest, men ikke andre språk en spansk.

I Skandinavia er det nok noe annerledes. I alle fall i de mellomstore og større byene. Det er lett å gjøre narr av dem som forsøker og ikke får det ordentlig til. Vi har jo alle hørt om butikkeiere som setter skilt på butikkdøren sin, skilt med «jeg kommer kanskje tilbake» og lignende, og vi ler og presenterer gjerne historiene til våre innvandrere som prøver, slik at de føler seg skikkelig utenfor. Da morer vi oss stort.

En god løsning på disse problemene er å innføre et ordentlig språk- og kulturprogram for alle som kommer for å bli i lengre tid. Jeg snakker ikke om noen uker, men kanskje ett eller to års innføringsprogram som gjør det lettere å lære språket vårt og enklere og forstå den norske kulturen.

Bare noen tanker og med et stort håp om et god framtid for både dem som kommer til Norge og dem som er her fra før.