Jeg er i gang med den siste boken av Lars Kepler. Stalker heter den. Som de foregående fire skrives også denne i nåtid. Korte kapitler. Fire fem sider i hvert. Over hundre kapitler i boken. De skriver som om det er et manus for et teaterstykke. Jeg tror det var noe sånt forfatterparet Ahndoril sa at de gjorde det. Det var i et Skavlan-program jeg oppdaget dem. Jeg mener at de sa at de tenkte seg at de skrev et teaterstykke.

Jeg åpnet boken i går og har lest snart hundre sider. Så tenker jeg at denne boken har forfatterne jobbet med i et års tid. Kanskje lenger. Og jeg bruker kanskje en uke på å lese den ferdig. Egentlig ikke så merkelig. Det er forfatternes egen skyld. De skriver drivende. Hvert kapitel ender som et åpent sår. Jeg må lese neste for å plastre det, men så skjer det samme med dette kapitlet også, og slik fortsetter det. Dermed blir boken raskt ferdiglest.

Som sagt, forfatterne har jobbet hardt for å gjøre boken leseklar, og jeg forbruker den egentlig altfor raskt i forhold til den innsatsen de har lagt i den. Og den tiden de har brukt på arbeidet. Når det har gått et par år har jeg kanskje glemt mye av innholdet. Dette føles ikke helt riktig.

Redningen ligger i at det går en rød tråd mellom bøkenes handling. Det gjør at jeg husker det jeg har lest i de foregående bøkene. I alle fall noe av det.

Egentlig skulle aldri en roman være avsluttende. Det er når vi etter hvert blir kjent med hovedrolleinnehaverne at en roman begynner å bli interessant. Det er kanskje derfor jeg foretrekker serier på tv, i stedet for avsluttende filmer.