Hver kveld når jeg legger meg, tenker jeg: «I morgen tidlig skal jeg ut å løpe igjen». Akkurat da, når jeg er skikkelig kveldstrøtt, virker ikke disse tankene spesielt hyggelige, men når klokka ringer null seks femten, altså kvart på sju, er det lett å komme seg opp. Jeg ser ut av vinduet på soverommet, ned på asfalten utenfor, om den er våt eller tørr, tar med meg brillene og forlater Inger Johanne der hun fortsatt skal ligge en times tid til.

Jeg går ut på badet, tar på meg trusa, sokkene og t-skjorta fra i går, så ned trappen til vaskerommet i kjeller’n der overtrekksantrekket henger fra løpeturen dagen før, tar dette på meg, først buksa og så overdelen. Jeg kjenner at kroppen er stiv og vet at slik vil den fortsatt være de neste ti minuttene før jeg får beveget lemmene mykere. Nå er jeg nesten klar, går opp trappa fra kjeller’n, ut i vinterhagen og henter Aftenposten fra i går; denne skal Erik nabo ha, fortsetter ut i gangen, trekker på meg joggeskoene og knyter lissene, mens jeg tenker at denne stive kroppen bør ikke bli mye stivere.

Jeg sjekker at jeg har lommetørklærne i jakkelomma, henter nøklene til utgangsdøren fra hylla over parafintanken, den parafintanken vi aldri bruker etter at vi anskaffet varmepumper. Musikken må jeg ikke glemme. Den lille musikkmaskinen fra Sony med Koss høretelefoner øker trivselen når jeg skal starte dagen med det jeg kaller morgenens gå-jogge-løpe-tur. Jeg åpner utgangsdøren, griper Aftenposten, den jeg hentet fra vinterhagen, som ligger på stolen ved døren, og går ut. Jeg snuser inn morgenlukten og kjenner høstluktene. Jeg tror de forsvinner etter hvert som solstrålene får varmet opp det de treffer. Jeg låser etter meg, starter musikken, og krysser gata over til Kari og Eriks postkasse, dit jeg slipper Aftenposten fra i går.

Asfalten er ganske tørr selv om natta har vært en tanke fuktig. Jeg starter med forsiktig gange og øker hastigheten suksessivt ettersom jeg kjenner at kroppen er med meg. Fra gata vår tar jeg av inn på en gangvei og etter et par tre minutter er jeg på vei inn i parken, vår park, noe av det som gjør området der vi bor til et trivselssted for både unge og gamle.

Jeg er fortsatt i gå-modus og blander denne med lett jogging, passerer bilen til Tom utenfor idrettshallen, Tom som passer både idrettshall og endene i parkens dam. Jeg løper mellom endene som «gakker» irritert mens de flytter seg og ser anklagende på meg. Fortsatt er jeg ganske alene, men snart er jeg på vei ut av parken, og da møter jeg det første mennesket denne morgen. Hun følger barn til barnehagen som ligger inntil bakken som fører ut av parken.  Jeg har truffet henne før og sier «hei» slik jeg pleier når jeg passerer henne. Hun smiler tilbake og dermed er dagens første møte over.

Jeg ser over mot den store videregående skolen, fylkets største, tror jeg. Mot meg, på gangveien, kommer neste morgentreff, en ung mor med to barn i en bred barnevogn. Jeg hilser «hei», men hun har visst ikke tid til å svare, bare ser rett fram. De skal kanskje opp til samme barnehage og har det sikkert for travelt til en morgenhilsen.

Jeg legger skolen bak meg, passerer en av byens dagligvarebutikker og starter på nedoverbakken mot byens store innfartsåre. «Hei», et smil, et nytt treff, vi treffes en gang i året hos felles venner, en trivelig kar. Jeg tror han fortsatt er gymnastikklærer ved den store skolen som jeg nettopp passerte. Jeg legger merke til gangen hans, lett og kvikk. Jeg skulle gjerne hatt den samme lette kroppen, men det har jeg ikke, så da så.

Endelig har jeg kommet til mitt startsted, punktet fra der jeg skal presse kropp og lunger. Jeg hater å løpe nedover. Det gjør vondt i både føttene og resten av kroppen. Horisontalt går an, men bare intervall. Oppover derimot er det beste. Det gjør godt for både hodet, kropp og bein. Jeg tar i det jeg kan, spurter, teller telefonstolper, i går klarte jeg hele den første bakken før den flater ut, og det samme skjer i dag. I det jeg kommer opp til der bakken ikke er bakke lenger, sier hjernen min «nei». Dermed går jeg over til spasertakt.

Jeg går hurtig, puster, utpusten er trang, det piper. «Astma», sier legen. «Du er ikke syk. Astma er bare en tilstand. Noe du må leve med. Det kommer av allergien din. Den har gått over til astma. Du blir bedre når du er på Kanariøyene fordi det er tørrere luft, så du passer bedre der». Vi har tatt ham på ordet og langtidsleier leilighet der nede.

Jeg ser ned på asfalten. Den er våt her nede, fordi tregreiner henger utover veien, stenger for sola og lager et trivselsområde for snegler. Det mysser av dem her nede, og syklene som farer forbi, tar ikke hensyn, sykkeldekkene moser mange av dem utover asfalten, og denne sneglemosen blir mat for andre snegler.

Nå er det oppoverbakke igjen. To vakre mørkhudede ungjenter står i ivrig passiar. Jeg sier «hei», men de ser ikke i min retning. Jeg løper videre og nærmer meg en busslomme vis a vis en annen stor dagligvareforretning. Her pleier jeg å møte en høy sikh som venter på bussen. Den flotte turbanen og høyden hans gjør ham lett å legge merke til. Det er ikke så mange sikher i byen vår. I dag er han ikke der, men i går smilte han tilbake. Jeg hørte ikke om han svarte «hei», fordi et av Mozarts klassiske musikkstykker overdøvet alt akkurat da.

Jeg fortsetter med mine intervaller, løpe, jogge og gå og endelig er jeg på toppen av bakken. Han som selger snøfresere og plenklippere er i gang med å åpne butikken sin. Mange av maskinene blir plassert utenfor. Det virker som om de nye plenklipperne, de som gjør jobben automatisk uten menneskelig hjelp, er i skuddet. Jeg sier «hei» og han løfter hånden til hils, slik han bruker å gjøre. Jeg tenker at jeg skulle hatt snøfreseren på service. Akkurat de tankene kommer hver gang jeg hilser på ham, men det kan vente til november. Snøen kommer vel ikke før.

Nå er det bare bortover, ingen stigning, ingen bakke, så jeg går over til rask gange, den heseblesende typen. Jeg passerer enda en skole, denne gangen den nylig ombyggede. De store vinduene og skolegården med alt det som de unge skaterne ønsker seg, vitner om en skole som tar de unges behov på alvor. Jeg fortsetter under gangbroen som sørger for en sikker adkomst for dem som kommer fra den andre siden av den trafikkerte veien.

Fortauet som jeg går på er bredt og forseggjort, nybygd det også, akkurat som skolen. På min venstre side passerer jeg enda en dagligvareforretning, denne er av den grønne typen. Det begynner å bli mange av disse butikkene som kun har standardiserte ferdigpakkede varer, og alle snakker pris, mens de færreste snakker kvalitet og kundeopplevelse. Den siste av den typen på vår side av byen ble nylig lagt ned og erstattet av en av de grønne. Jeg tenker at nå må vi til Sverige for å finne butikker der vi kan få snakket om ferske kjøtt- og fiskeprodukter. Egentlig er ikke det noe stort problem, nå når vi har fått tre båter som går i skytteltrafikk over fjorden til Strömstad i Sverige.

Dette er det jeg tenker, mens jeg går raskere og raskere den siste distansen før jeg er hjemme. Det mysser av butikker og skoler, tenker jeg, mens over halvparten av klodens mennesker verken har tilgang til nok skoler eller mat. Vi er vel oss selv nærmest som Ibsen beskriver så godt i Peer Gynt.

Jeg krysser veien, nikker takk til lastebilen som stopper for meg, selv om det ikke er gangfelt akkurat der jeg går. Jeg passerer forbi en haug med steiner, slike som er blitt veldig populære i stedet for singel eller asfalt, setter kursen mot bilforretningen der vi har kjøpt de fleste av bilene våre, hilser på han som kjører ut bilene fra forretningen slik at folk skal se dem og få lyst på en ny, krysser en ny vei og er endelig inne på gangveien som fører hjem. Jeg ser mot høyre der en av byens treningssentre holder hus. Vi har venner som frekventerer stedet ofte, men i dag ser jeg ingen av bilene deres.

Nå er det bare minutter igjen og jeg bestemmer meg for å løpe intervall den siste biten, og endelig kan jeg åpne døren hjemme. Nå er det bare noen situps og armhevinger igjen, så er jeg klar for en ny dag. Jeg kikker inn i gangen før jeg legger ut treningsmatta, soveromsdøren er oppe og baderomsdøren er igjen, og det betyr at Inger Johanne også har startet dagen sin.

– – – 0 0 0 – – –