Lørdag, 7. juni 2014

Jeg sitter og ser på tv, på markeringen av de alliertes landgang i Normandie. For to dager siden la jeg fra meg bok nummer to om krigsseileren Skogsmatrosen av Jon Michelet. For ytterligere noen dager siden leste jeg en artikkel basert på intervjuer med ungdom om hvorvidt de ville ta til våpen til forsvar av landet på samme måte som krigstidens unge. Svaret var nedslående, resonnerte journalisten, altfor mange svarte at de ikke ville.

Hos oss som ikke var født under den siste krigen, men er mye eldre enn de intervjuede, dukker det opp mange tanker. Da jeg var til sjøs i 1960-årene, hadde vi mange dypsindige samtaler, spesielt på broa om kvelden da det var mørkt og bare hav rundt oss. Dette temaet, om vi hadde klart å gjøre det samme som alle dem som deltok i Normandie, gjøre det samme som krigsseilerne, gjøre det samme som alle dem sloss med våpen i hånd mot Nazi-Tyskland og deres kumpaner, dette opptok oss en del. De fleste av oss hadde jo seilt sammen med en del krigsseilere og hørt noen av historiene. Det var jo ikke så mange år siden krigen. Vi fant aldri noe svar på dette spørsmålet, men at vi måtte erkjenne at de som deltok den gangen måtte ha vår største anerkjennelse.

For øvrig anbefaler jeg begge bøkene til Jon Michelet.