Reiulf Steen døde i dag, åtti år gammel. Dagen i dag er det også sytti år siden de allierte gikk i land i Normandie. Datoen er sjette mai og året er 2014.

Reiulf Steen var for meg en svært fargerik skikkelse. Litt rett-fram-type som sa det han mente. Vi leste om alkoholproblemer, psykiske problemer, skilsmisse og ny hustru i Chile, Inés Vargas som var justisminister i Allendes regjering. Jeg oppfattet ham som langt til venstre og allikevel for EU. Alt dette bekrefter at han hadde mange tanker og mange meninger om mange ting. Ikke noe fiksfakserier. En real type. Slik oppfattet jeg ham.

I fjor en gang spurte en i familien meg om det gikk an å stemme på forskjellige partier. Jeg valgte å svare med utgangspunkt i meg selv. Da jeg var i ten-årene var Det Norske Arbeiderpartiet det eneste riktige for meg, fortalte jeg. Da jeg reiste til sjøs som nittenåring, var det Høyre som gjaldt. Senere har det vært Det Liberale Folkepartiet DLF, Norviks Høyre (folkehøyre), Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og tilbake til Arbeiderpartiet. Alt er avhengig av det som skjer, hva politikerne gjør, hva og hvordan vi tenker og hvor vi er i livet, avsluttet jeg. Jeg vet ikke om han ble klokere, men det er slik det er. I alle fall for meg. Uansett, Reiulf Steen betydde mye, fordi han sa det han mente, der og da og hadde de svakhetene han hadde.

Jeg var barn og ungdom i førti- og femti-årene da den siste verdenskrigen ikke var så langt tilbake. Jeg hadde en farfar som hadde vært i MilOrg, jeg hadde onkel som var krigsseiler, jeg leste faktabøker og romaner fra krigen og ikke minst fra invasjonen i Normandie. I 1962 kom filmen The Longest Day der «alle» skuespillere og sangere av betydning deltok. Slik opplevde jeg det i alle fall. Uten invasjonen i Normandie ville vi alle vært under Hitler-tysk hegemoni, oppfattet jeg. Senere, da jeg var på sjøen, seilte jeg sammen med en stuert som hadde vært med på landgangen i Normandie. Han ville ikke snakke noe særlig om den tiden, men en kveld etter noen drinker, svarte han. «Vi bare løp, gnisten», sa han. «Vi skjøt, reiste oss opp og løp, kastet oss ned og skjøt». «Det må jo ha vært et helvete», sa jeg. Han så på meg og svarte: «Jeg vet ikke. Jeg var på en måte ikke der. Ned, skyte, opp, løpe. Det var alt. Noen døde, jeg overlevde». Jeg forsøkte å få ham til å fortelle mer, men han fortalte aldri mer. I hvert fall ikke til meg.