Dagens løpetur hår gått som vanlig, frokostgrøten og det samme.

På ørene hadde jeg i dag mest klassisk musikk avløst av rock fra tidlig sekstitallet uten at det påvirket løpetakten som besto av gå-jogge-løp, også det som vanlig. Vondtene fra hæl og skulder er nesten helt borte, men de siste dagene har innpustingen ført til smerter øverst i lungene og opp i høyre skulder. Årsaken er sikkert et aldringstegn, tenker jeg. Når jeg sprengløper et par hundre meter forsvinner smertene, så da får jeg løpe mer, tenker jeg.

En bil tuter mens jeg løper som raskest oppover Moveien. Det er sikkert den samme som har tutet et par morgener tidligere, omtrent på samme sted og samme tid. Jeg løfter armen og hilser uten at jeg vet hvem jeg hilser til. Det er hyggelig å bli hilst til.

I går ettermiddag ringte en ungdomskamerat. «Vi ligger med seilbåten på den andre siden av Southern Actor», sier han. «Kan dere ta en tur ned?» Jeg svarte raskt ja. Inger Johanne var på badet, men jeg tok beslutningen uten å konferere. Hun pleier alltid å si ja og halvannen time senere fant vi både båten, kona hans og han selv. Etter et lite besøk om bord, en øl til ham og meg og en campari med soda til damene, slang vi bortover brygga til La Scala som er en av restaurantflåtene.

Akkurat som tidligere når vi har vært sammen, var jeg også denne gangen femti år tilbake i tid, og samtalene fløt som før. En merkelig følelse av tidsforskyvning. Hadde jeg sett meg selv i speilet akkurat da, hadde jeg blitt forbauset over det ikke lenger ungdoms-ansiktet som ville møtt meg i speilet.

Hver gang vi møtes blir jeg mer kjent med kameraten. Denne gangen var det historien om faren hans som hadde seilt med hvalbåt. Kameraten hadde til og med vært om bord og sett farens lugar som han fortalte var svært liten. Det skulle ikke forundre meg om det var Southern Actor som nå lå på den andre siden av brygga, siden den hadde tilhørt Salvesen-rederiet som forhyrte mannskaper i Tønsberg. Oldefaren min seilte forresten også for Salvesen i mange ti-år, men han jobbet mest på land i Leith Harbour på Syd Georgia. Han likte ikke lukta om bord, fortalte han i et gammelt intervju i en Tønsberg-avis.

Kameraten og kona hans er kjekke mennesker. Lette å være sammen med og lette å samtale med. Jeg gleder meg alltid til neste gang vi treffes, og det er ikke altfor lenge til.

Det er slikt jeg tenker mens et litt vanskelig klassisk musikkstykke spilles inn i ørene mine. Jeg har kommet opp til Haukerød skole som nå er nesten klar til elevinnflytting. Det er en ny barneskole, en svært pen bygning. Jeg stopper litt og ser på de travle bygningsarbeiderne som er i ferd med å gjennomføre de siste arbeidene før skolen er klar, alt før jeg fortsetter hjemover. Denne siste delen verken jogger eller løper jeg, men allikevel nærmer jeg meg raskt Pindsleområdet, klemmer meg inn mellom Skitt Fiske, butikken som selger alt mulig av fiskeutstyr og ut på gangveien som fører meg hjem.

Og nå sitter jeg her og skriver. Inger Johanne holder på med et eller annet i arbeidsrommet i kjelleren og jeg skal snart ut og klippe plenen. Jeg tenker at kameraten og kona sikkert er på vei ut fjorden i retning hovedstaden. Jeg ønsker dem i tankene god tur og ser fram til at vi neste vår sees igjen sammen med mine andre ungdomskamerater med koner. 

  – – – 0 – – –

If you want to read the blog in your language, please use http://google.comand translate.

If you want to subscribe, please sign up with your email address in the bottom of the third column. This is free.