På Norges eldste teater, Centralteatret, går Trassalderen fra og med uken som kommer. Vi hadde kjøpt billetter til den første forestillingen med publikum, det vil si den siste prøven før premieren.

Centralteatret er et kapitel for seg selv, etablert i 1897 og fortsatt i aktivitet med nesten null amfi, men med scenen høyt hevet slik at det er greit å følge med, når en unngår høye mennesker i stolene foran der vi selv sitter.

Billettene var, sammen med bespisning på Golden Dragon med våre døtre og Ole som er en venn av vår yngste og en venn av hjemmet vårt, julegave til mor.

Trassalder gjelder ikke bare for de yngste, men som forestillingen viser, også for de eldste av oss. Handlingen starter på eldreinstitusjonen der de bor, før de ”går ut” som en av dem sier.

Forestillingen starter med en beboer på scenen, en beboer som bruker tiden sin på å stelle noen potteplanter. Etter hvert kommer den ene beboeren etter den andre inn. Alt er monotont, og vi blir kjent med den enkeltes særegenheter, alt tatt på kornet og det meste får frem både humring og ukontrollert latter hos de fleste publikummerne som i alder er pluss seksti, pluss sytti og pluss åtti.

Det som bryter monotonien er ”den nye beboeren” som skal bo der noen uker for å komme seg etter et komplisert lårhalsbrudd. Dette passive livet er ikke noe for denne noe røffe Jimi-Hendricks-tilhengeren. Han vil ha litt action, noe som fortviler de to som styrer. Til slutt bestemmer de eldre seg for å stikke av til Italia for å hjelpe blomsterstelleren til å treffe igjen sin gamle kjæreste av samme kjønn, og dermed er forestillingens første avdeling over.

Etter pausen har scenen forandret seg til Italia og til en ”lysere” tilværelse. Blomsterstelleren treffer igjen sin kjæreste som han ikke har sett eller hørt fra på over førti år, men i første omgang er ikke treffet suksessrikt, og alle reiser hjem til institusjonen der monotonien igjen tar over.

Det hele får en lykkelig avslutning da italieneren møter opp i institusjonen og misforståelsene mellom de to homofile mennene blir avklart. Et annet par finner også frem til hverandre, og institusjonen blir nok aldri som den var.

Da skuespillerne forsvinner ut på siden, blir vi sittende en liten stund. Vi har humret, vi har ledd, vi har følt med de eldre på scenen og vi er glad for at alt endte så bra.

 – – – 0 – – –

If you want to read the blog in your language, please use http://google.com and translate.

If you want to subscribe, please sign up with your email address in the bottom of the third column. This is free.