Hva kan jeg si om en musikkfilm der så mange mennesker kjenner både historien og melodiene?

Ett ord er det mest beskrivende om min opplevelse. Følelser. Kanskje ikke alle sangerne var blant de beste til å gi de fineste musikalske opplevelsene, men de fikk følelsene mine til å slå saltomortale i rikt monn, gjentagende saltomortaler som fikk fram alt fra vemmelse, hat, sinne og til slutt sorg og kroppsristende gråt.

Etter at filmen var over ble alle sittende mens oversikten over hvilke skuespillere som hadde deltatt og hvem som hadde gjort hva i filmen, ble vist.

– ”La du merke til at alle ble sittende under den avsluttende tekstingen?”, spurte jeg Inger Johanne.

Vanligvis reiser mange seg så snart siste filmbilde blir vist, men denne gangen ble alle sittende.

– ”Lyset i salen ble heller ikke slått på”, sa hun, ”kanskje det var derfor?”.

I en filmjournal i vestibylen på Hjertnes så jeg at filmen hadde fått bare to av seks stjerner.

– ”Sikkert en filmkritiker som ikke liker musikk”, foreslo Inger Johanne mens vi kledde på oss vinterklær for å gå hjem i fjorten kuldegrader”.

Jeg anbefaler filmen for alle som synes det er all right å vise følelser.

 – – – 0 – – –

If you want to read the blog in your language, please use http://google.com and translate.

If you want to subscribe, please sign up with your email address in the bottom of the third column. This is free.