–          ”Følg etter meg”, sa den ene av mennene kort til dem begge da porten lukket seg bak dem, ”men hold litt avstand i tilfelle noe uventet skulle dukke opp”.

Skogmannen tok Åpenbaringen lett i armen og fulgte ruslende etter lederen. Han la merke til at den andre av mennene forsvant over til den andre siden av gaten, mens de to siste la seg et godt stykke bak, på hver sin side av gaten. Lederen førte dem et lite stykke nedover gaten som de bodde i, før de dreide inn i en av de smale sidegatene som førte oppover mot høyden. Flere ganger fikk de utsikt til den mektige vulkanen Vesuv. Han hadde lest at den var den eneste levende vulkanen på det europeiske fastlandet, men fra der de gikk, så den helt død ut.

–          ”Er det ikke vakkert?”, forsøkte han seg henvendt til Åpenbaringen.

Hun snudde seg litt mot ham, men svarte ikke. Ansiktsuttrykket hennes forandret seg heller ikke, så han lot være å si noe mer. Følgesvennene deres snakket heller ikke. Verken til dem eller til hverandre. Bortsett fra at en av de bakerste ofte snakket i mobiltelefonen. Kanskje det var den gamle som holdt kontrollen, tenkte Skogmannen.

Biler var det lite av i de smale gatene de fulgte, men i blant knatret en av de mange scooterne forbi dem. Han la merke til at vaktene hadde tatt på seg mørke briller. Sikkert for at ingen skulle vite hva de så på. Han begynte å slappe litt av mens de tråkket seg fram. Noen steder smalnet gatene inn, og flere steder hang det klær på snorer som var strukket tvers over gaten, fra balkong til balkong. Ganske idyllisk, tenkte han. Hadde han vært turist, ville han nok nytt det de så. Nå tenkte han bare på å finne en vei ut av det hele.

Etter et par timers spasertur sto de plutselig utenfor porten igjen. Han hadde ikke lagt merke til at de hadde gått i ring. De hadde ikke vekslet mer enn noen få enkeltord på hele turen. Han som hadde styringen under spaserturen, trykket på ringeknappen og svarte på stemmen i høyttaleren. Porten åpnet seg, vaktene gikk til hver sin side og vinket dem inn.

–          ”Hadde dere en fin tur?”

Det var den gamle som smilende sto i døråpningen nærmest porten, døråpningen inn til kontoret hans.

–          ”Vi fikk luftet oss. Takk skal du ha. Vi trengte det begge. Tror jeg”.

Skogmannen kikket avventende på Åpenbaringen som smilte svakt mot den gamle som rynket brynene og ble alvorlig.

–          ”Vi må ta en prat, alle tre. Vær snille og kom inn til meg”.

De gikk foran ham inn på kontoret, og han lukket døren bak seg og fortsatte bort til det store bordet midt i rommet. Der trakk han ut to stoler, en til hver av dem, før han gikk bort til skapet ved siden av peisen og åpnet den ene døren. Han tok frem en flaske og tre halvstore drikkeglass som han satte fra seg på bordet. Han snudde flasken med etiketten mot seg og leste høyt det som sto skrevet på den.

–          ”En vin for de viktige samtalene”, sa han nærmest til seg selv før han tok opp en korkåpner som lå på bordet, åpnet flasken på italiensk manér og skjøv glassene over mot dem. Vær snill og sett dere. Dette blir en viktig samtale”.

De satte seg alle tre med blikkene rettet mot vinglassene uten å se dem. Tankene deres var helt andre steder.

–          ”Trives dere her hos oss?”, åpnet den gamle.

Ingen av de to på den andre siden av bordet svarte. Dette blir jo uhøflig, tenkte Skogmannen. Den gamle har jo reddet meg fra et eller annet som jeg egentlig ikke vet og åpnet hjemmet sitt for meg. Jeg må jo si et eller annet.

–          ”Jeg er takknemlig for det du har gjort for meg”, begynte han.

–          ”Jeg forstår”, responderte den gamle avventende. ”Men det blir kanskje litt for mye av et fengsel?”

Det ble stille rundt bordet. Ingen sa noe mer. De hørte bare sin egen pust.

–          ”Cin cin”, sa den gamle plutselig. Han løftet glasset sitt mot dem og tømte det i en slurk.

De to andre løftet sine glass mot den gamle, gjentok de samme ordene og tømte dem.

–          ”Napoli har besøk av en person som spør etter deg”, sa den gamle mens han så rett på Skogmannen som så spørrende på ham uten å kommentere. ”Det er ikke bra”, fortsatte den gamle, ”ikke for noen av oss. Det forstyrrer oss i det daglige arbeidet”.

Han sa ikke mer på en stund. Ble bare sittende å se direkte på Skogmannen.

–          ”Dere må reise. Begge to. Alt er organisert. Flybillettene ligger på rommene deres. Flyet går i morgen ettermiddag”.

Skogmannen ble sittende å tenke. Hvem var etter ham? Hvorfor? Og hvor skulle de reise?

Den gamle fortsatte:

–          ”Jeg vet ikke noe mer og vil ikke vite det heller, så spør ikke om noe. Dere blir hentet på rommene deres i morgen ettermiddag. Dere reiser sammen. Alt er som sagt ordnet. Trygt og godt”.

Han reiste seg fra bordet, gikk mot døren og åpnet den.

–          ”Buon viaggio”, sa han med et stort smil. ”Vi ser hverandre ikke før dere reiser, så god tur”.

De to gjestene reiste seg begge fra stolene sine. Plutselig løp Åpenbaringen bort til den gamle og kastet seg om halsen hans, mens Skogmannen tok den gamles hånd i begge sine. Ingen sa noe, men Åpenbaringen ristet av innestengt gråt da de gikk mot hovedhuset.

– – – 0 – – –

If you want to read the blog in your language, please use http://google.com and translate.

If you want to subscribe, please sign up with your email address in the bottom of the third column. This is free.