”I natt jag drömde”, begynner sangen.

Slik er det vel for mange. I blant. Når de våkner om morgenen. Slik er det i hvert fall for meg. Noen ganger. Og i dag morges var det slik.

–          ”Jeg drømte at vi flyttet”, var det første jeg sa da vi våknet i dag tidlig.

–          ”Det drømte jeg også”, svarte Inger Johanne.

–          ”Hvor flyttet du da?”.

–          ”Jeg husker ikke”.

Jeg husket alt klart og tydelig. Vi flyttet først inn i et hus med døtrene våre og noen av deres venner. Deretter flyttet et vennepar inn i det samme huset. Vi slet med å finne plass til alle. Møblene og klærne var ikke mange, så det gikk på et vis, for alle visste at slik måtte vi bo i tiden fremover.

Slik er det i mange land. Spesielt i disse dager hvor mange av våre europeiske naboer sliter med økonomien. Folk mister jobber og inntekter. De selger det de har og flytter dit hvor det er muligheter for å finne tak over hodet. Eller ut på gaten.

Dette gjelder mennesker som for kort tid siden hadde sikre jobber og sikre inntekter i siviliserte samfunn. Vi leser om dem i avisene. Vi hører intervjuer i radio og tv. Og vi tenker. Det kunne like gjerne vært oss i Norge. Men heldigvis, vi har hatt lykken med oss. Akkurat som fetter Anton i Donald Duck. Usannsynlig heldige har vi vært, slik oljen har kommet dalende ned i fanget vårt. Andre land har ikke vært så heldige, og vi tenker ”stakkars dem”. De har jammen rotet det til for seg selv. Og så er det så aldeles feil å tenke slik. Vi har hatt flaks, og de har ikke, dessverre for dem. Så lager vi en beskyttelsesskjerm rundt oss. For å beskytte oss mot de uheldige. Vi kan ikke ta i mot alle, sier vi, og går en tur ut i solskinnet. Og nyter tilfredsheten over at vi er så heldige. Akkurat som fetter Anton.

I neste omgang tenker vi videre. Vi må beskytte oss for varene deres. De kan lage disse varene så billige, at de blir mye billigere enn dem vi selv produserer. Toll er tingen. Toll som gjør varene deres mye dyrere. Varene blir da mer pris-lik de varene vi selv produserer. Det er bra. Da kan alle selv velge ut fra smak. Men vi har glemt importørene som skal tjene sitt. Vi har også glemt dagligvarebutikkene. Vi har glemt grossistene og kjede-eierne. De må også tjene sitt. Ikke litt, men mye.

Da jeg var ungdom, var det slitsomt å drive dagligvarebutikk. Fortjenestemarginene var så små, ble det sagt. I dag er det ikke slik. I dag blir butikkinnehaverne raskt millionærer og kjedeinnehaverne milliardærer. Og vi beundrer dem. Vi sluker det vi leser og hører. I Se og Hør, tv og radio.

I Italia høster de tomater på store plantasjer. Tomater som vi betaler tretti kroner kiloen for. Plukkerne er fra Afrika og Romania. De tjener sjokkerende lite på jobben. Så lite at vi blir forskrekket og blar raskt over til neste avisside, men blar tilbake for å lese mer om afrikanere som ikke har råd til å reise hjem. Plantasjeeierne gremmes. Vi kan ikke betale mer. Dagligvarekjedene vil ikke betale mer enn de gjør. Det er dem som styrer, fordi de er kjøperne.

Her hjemme drømmer jeg om noe som ikke skjer. Vi må ikke flytte. Vi mister ikke det vi har. Vi har heldigvis noen som er opptatt av at vi alle skal ha det bra, og de salter ned for fremtidige generasjoner.

– – – 0 – – –

If you want to read the blog in your language, please use http://google.com and translate.

If you want to subscribe, please sign up with your email address in the bottom of the third column. This is free.