Vi har i dag vært gift i førti år, noe vi feirer med en middag på restaurant. Vi har vært kjærester i førtien år og hadde kanskje vært gift nesten like lenge hvis Inger Johanne hadde sagt JA den første gangen jeg fridde.

Den gangen, for noe over førtien år siden, skjønte jeg raskt at jeg hadde funnet gullskatten. Jeg var sjømann og skjønte at jeg måtte smi mens jernet var varmt, og etter omtrent et halvt års bekjentskap sa hun ja. Dermed forlovet vi oss og begynte forberedelsene til bryllup, eller rettere sagt så var det svigermor og svigerfar som begynte planleggingen.

Lysing hos presten måtte ordnes. En prest som var mest opptatt av å vise fram prestegården som han var svært glad i.

–          ”Dere er jo så voksne og har kjent hverandre så lenge”, sa han, ”så vi tar heller en rundtur rundt i prestegården når vi nå er ferdig med det formelle”.

Det han ikke visste, var at vi hadde kjent hverandre mindre enn ett år og at jeg hadde vært til sjøs mesteparten av tiden.

Brudens foreldre, svigermor og svigerfar, arrangerte og inviterte. Det var slik det var den gangen. Brudgommen, det vil si jeg, kjøpte og betalte drikkevarene. Svogeren min, Tor, hadde sterk innflytelse på hvor mye, så det ble mer enn nok av den sorten.

Bryllupsfesten var ”stor”, arrangert i bygdelokalet rett ved kirken, og ved tolv-tiden dro vi videre til Rokokkosuiten på Refsnes Gods og Hotell på Jeløya i Moss.

–          ”Det var da festen begynte”, sa ungdomskameratene mine senere.

Gode minner til å leve med.

Resten av historien ligger i bloggen http://vestfoldingen.com

– – – 0 – – –

If you want to read the blog in your language, please use http://google.com and translate.

If you want to subscribe, please sign up with your email address in the bottom of the third column. This is free.