Historien om Skogmannen (kapitel 13)

I en liten leilighet i den lille norske byen satt den korpulente mannen med skjegg i stuen sin og fulgte fotballkampen med stor entusiasme. Han elsket fotball uansett hvem som spilte. Han hadde noen favorittlag, men det var spillet han var glad i og alltid hadde vært glad i.

Nå var han noe irritert. Han hadde fått en ny telefon fra han som sa at han etterforsket dødsfallet til den avdøde sjefen hans. De hadde hatt flere møter, og nå ville etterforskeren snakke med ham igjen. Han likte situasjonen svært dårlig. Han hadde fått en ny sjef, den andre eieren av firmaet han jobbet i, og likte ham bedre enn den avdøde. Etterforskeren hadde gitt ham skarp beskjed om ikke å snakke om saken med noen. Selv ikke med den nåværende sjefen som etterforskeren sa var oppdragsgiveren.

Han syntes at saken var merkelig. Han trodde ikke noe på det etterforskeren antydet, at den gamle salgssjefen hadde noe med dødsfallet å gjøre. Dette var han som oftest brennsikker på, men noen ganger tvilte han allikevel. Spesielt da han fikk høre at han hadde stukket hjemmefra. Det var i hvert fall det kona hadde sagt da han ringte henne. Hun ville ikke snakke om sin tidligere mann som hun sa hadde sviktet henne. Det var ordene hun brukte. ”Sviktet henne!”

Det ringte på døren.

–          ”Faen, det er vel den masete mannen igjen”, tenkte han, mens han grep tak i stokken sin, satte den foran kneet og lente seg støttende over den mens han reiste seg fra stolen.

Han hadde god bruk for den stokken etter at kneoperasjonene ikke resulterte i noe annet enn mer smerter. Han slo av TV’en med håndterminalen, haltet mot døren og åpnet for den etter hvert godt bekjente mannen.

–          ”Jeg beklager maset”, sa mannen på utsiden, ”men jeg jobber fortsatt for arbeidsgiveren din og har fått beskjed om å løse denne saken, selv om det kommer til å ta tid, og du er den som kjenner best til den tidligere salgssjefen din”.

 –          ”Jeg har sagt at jeg ikke kan hjelpe deg mer enn jeg allerede har gjort”.

 –          ”Jeg vet at du mener det, men jeg forsøker å bli kjent med ham gjennom deg. Det er den måten jeg jobber på”.

To timer senere lukket mannen med stokken utgangsdøren sin etter å ha sagt et irritert farvel til etterforskeren.

–          ”Faen, nå er fotballkampen over”, sa han til seg selv.

Sliten var han også. Mannen hadde tømt ham helt, men sagt lite om det han visste eller trodde, bare at den tidligere salgssjefen ikke kunne ha vært alene om drapet.

–          ”Drapet?”, hadde han spurt.

–          ”Ja, jeg er helt sikker på at han er innblandet”, hadde etterforskeren svart, ”men han har garantert ikke vært alene om det. Mer kan jeg ikke si”.

Mannen med stokken satte seg tungt ned i godstolen sin igjen. Han hadde ikke sagt noe om den telefonen han hadde fått for noen dager siden.

–          ”Du får unnskylde meg”, hadde stemmen sagt, ”jeg er en bekjent av Tarjei Graah, din tidligere salgssjef. Kan jeg få lov å stille deg et par spørsmål?”

 –          ”Tja, det må jo la seg gjøre”, hadde han svart.

 –          ”Kjenner du Tarjei Graah godt?”

 –          ”Jeg vil tro det”, hadde han svart, ”vi har jo kjørt sammen til og fra jobb i snart tre år, selv om det er en god stund siden, og det blir jo mye prat når vi sitter sammen slik halvannen time hver dag”.

 –          ”Likte du ham?”

 –          ”Ja, jeg mener da det”.

 –          ”Har noen ringt deg for å få opplysninger om ham i forbindelse med dødsfallet til din gamle sjef?”

 –          ”Jeg liker ikke å lyve”, hadde han svart og latt det bli med det.

 –          ”Jeg forstår”, hadde stemmen i telefonen svart. ”Jeg vil anta at du ikke forstår så mye av det hele, men jeg anbefaler deg å avvise ham neste gang han kontakter deg. Den mannen er ikke bra for noen av oss”.

Den samme kvelden hadde han hørt den karakteristiske brummingen fra flere Harley Davidson motorsykler. Han hadde sett ut av vinduet mot gaten og fått flere glimt av disse flotte kjøretøyene, spesielt da de stoppet utenfor huset hans. Alle førerne hadde skinnjakker med store emblemer på ryggen. De så opp mot huset hans, ganske lenge, før de kjørte videre og kort etter ringte telefonen igjen.

–          ”Motorsyklistene i gaten din vil deg ikke noe vondt”, sa den samme stemmen som han hadde snakket med kort tid i forveien. ”De passer bare på deg så det ikke skal hende deg noe”, sa stemmen. ”Ha en hyggelig kveld”.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Historien om Skogmannen og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s