Det var på ny aktivitet i det lille slitne huset i skogkanten. Denne gangen satt det tre personer rundt det lille bordet innenfor det smårutete vinduet. To av dem var de samme som satt rundt det samme bordet for en tid tilbake. Den ene i motorsykkeldress og den andre i helt ordinært fritidsantrekk. Den tredje var helt annerledes kledd. Den mørke dressen satt som støpt på en slank og veltrent skikkelse. Ansiktet var det mange ville kalle vakkert, mens øynene var rolige, kjølige og noe slørete.

–          ”Han er vel framme og i sikkerhet”, sa den dresskledde mannen. ”Jeg snakket med våre venner der nede  i går. Hvordan går det hos dere?”.

 –          ”Jeg hadde en kort prat med den tidligere kollegaen hans i går kveld, etter at vår venn her”, han viste med hånden mot motorsykkeldressen, ”hadde gjort det han skulle, men jeg tror jeg må følge opp saken slik at jeg kan forsikre meg om at vi kan glemme den nysgjerrige”.

Det ble taust rundt bordet. Det var tydelig at alle var fordypet i det samme problemet og søkte etter sin egen løsning.

Mannen i fritidsantrekk var den første som sa noe.

–          ”Vi kan ikke ta sjansen på å bruke ham til flere oppdrag innenlands. Han er altfor verdifull for oss. Våre mest sentrale losjebrødr . . .”.

Han stoppet opp, men fortsatte

–          ”Våre sentrale venner her hjemme begynner å bli engstelige. Forbindelsen til vår italienske broderorganisasjon”, han nikket mot den dresskledde,” er ikke kjent for våre vanlige medlemmer og skal ikke være det heller”.

Den dresskledde som hele tiden hadde sett ut av vinduet snudde seg sakte mot de to andre. Han så på dem begge, først den ene og deretter på den andre.

–          ”Hva med å eliminere dem begge, både kollegaen og den nysgjerrige? Da vil jo hele saken være død?”.

 –          ”Du har vært for lenge utenlands”, svarte den fritidskledde bestemt. ”Norge er fortsatt et land der slike ting ikke er dagligdags”.

Mannen med motorsykkeldress brummet seg enig med fritidsdressen:

–          ”Vi klarer som oftest å få til det vi vil uten å bruke fysisk makt”, var hans innlegg i diskusjonen. ”Gutta kan ta seg en tur rundt huset hans med Harley’ene en gang til, og du”, han nikket til den fritidskledde, ”kan forsterke det med en av telefonsamtalene dine”.

Den dresskledde så hardt på dem begge.

–          ”Dere vet at en ny forsyning er klar til forsendelse? Det er snakk om store verdier som vi ikke kan risikere å miste”.

De nikket bekreftende. Den fritidskledde så mot motorsykkeldressen:

–          ”Mottaksapparatet er klart, ikke sant?”.

Han fikk en gryntende lyd som bekreftelse.

De forlot huset hver for seg og som vanlig var det motorsykkeldressen som ryddet og låste.